Musikalsk ørkenvandring

Britiske Magic Numbers' selvtitulerte debutalbum fra i fjor ble av mange kritikere kastet høyt til værs. Noe jeg aldri helt forstod. Et helt alright album med folkpop-perler som «Forever Lost og «Love Me Like You», ja vel, men på ingen måte et fyrverkeri. Nå er de her igjen med det vanskelig andrealbumet, «Those The Brokes». Og vanskelig er bare mellomnavnet. Kjedelig er nemlig fornavnet. Harmoniene har satt seg fast i heisen, og mange av låtene burde vært kuttet av på midten. Faktisk ville flertallet av sangene fungert langt bedre om noen underveis hadde visket bandet i ørene at de burde satse på kvalitet fremfor kvantitet.

Men det begynner bra. Åpningssangen «This Is A Song» er en fengende låt med fine harmonier. Tredjelåta «Take A Chance» er albumets desiderte høydepunkt. Et veldig driv dytter den fremover samtidig som harmoniene blåser vind i seilene. Folkpop på sitt aller beste. Men etter dette er det laaangt mellom høydepunktene. Flere av låtene begynner lovende, men kjenner overhode ikke sin besøkelsestid. Og tro meg, jeg har prøvd å bli kjent med hele gjengen.

To gode eksempler på denne musikalske drøvtyggingen er «Undecided» og «Slow Down (The Way It Goes)». To låter som etter å ha gått rundt seg selv et par ganger, legger seg litt nedpå, for så å avslutte med en langdryg monolog før de endelig rusler hjemover. Etter tre besøk er det bare å smelle igjen døra, sette på sikkerhetslåsen og installere et kikkehull. «Most Of The Time», «Take Me Or Leave Me» og «Let Somebody In» er ikke stort bedre. Det føles som om låtene sitter fast i sin egen selvgodhet, og knapt nok merker at de har skutt seg selv i akilleshælen.

Etter en ganske fin innledning venter altså en lang ørkenvandring som, gudskjelov, avsluttes med den fine balladen «Goodnight». Men da er løpet kjørt for lengst. Vi får bare håpe at alle gode ting er tre for The Magic Numbers. Men for at det skal skje bør bandet trygle Petter Smart om å få låne tenkehetta hans. For her kreves det nye ideer. Til slutt skal det sies at vokalist Romeo Stodart har en aldeles nydelig stemme som får meg til å tenke på Martin Stephenson & The Daintees, som på midten av 80-tallet debuterte med det praktfulle albumet «Boat To Bolivia». Gamle venner som gjerne må overnatte på sofaen. Og som, om du spør, sikkert stikker innom deg også. Problemet er bare at de sjelden tar telefonen. Synd, men sant.

Låter:

This Is A Song
You Never Had It
Take A Chance
Carl´s Song
Boy
Undecided
Slow Down (The Way It Goes)
Most Of The Time
Take Me Or Leave Me
Let Somebody In
Runnin´ Out
All I See
Goodnight

The Magic Numbers' hjemmeside