The Departed
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Etter å ha sett «The Departed» ville jeg bare kveile meg stappmett og stønnende ned på sofaen med fettet rennene fra munnvikene og et salig glis om kjeften.
Rester av filmen ligger halvspist igjen på bordet. Jeg klarte ikke svelge unna alt i en bordsetting, og det jeg har fått i meg vil ta tid å fordøye. (Rap…)
Foto: Sandrew Metronome
Dette er nemlig filmverdens svar på en syvretters julemiddag med kaffe og avec. Det er et måltid med mye salt, fett og kolesterol. Neppe altfor sunt, men blås.
En film å se om igjen
«The Departed» er en slik type film som vil bli sett om og om igjen av unge menn som skulle ønske de var hakket tøffere, og som etter hvert vil lære seg lengre dialogsekvenser utenat - med gester og det hele - menn som i sene kvelder på byen vil utfordre hverandre i trivialkunnskap fra filmens univers, ofte til kjærestenes irritasjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFilmen forteller sin historie i et heftig tempo, den har mange baller i luften og pisker sine karakterer energisk framover. Det tar på å få med seg nyansene i alle dilemma og valg underveis, men det gjør bare filmen velegnet for mange gjensyn.
Martin Scorsese er nemlig tilbake der han trives best; I en hardtslående, hardtsnakkende, urban underverden der enhvers verdi defineres gjennom brutal maktutøvelse, lojalitet, mistenksomhet og svik. Miljøer der en avklipt finger tilsvarer andre purrebrev og der grensene mellom godt og ondt, riktig og galt, politi og kriminell, verken er tydelige eller altfor relevante.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFra Hong Kong til Boston
Foto: Sandrew Metronome
Som mange vel har fått med seg er «The Departed» en amerikansk nyinnspilling av Hong Kong-filmen «Infernal Affairs» (2002), også det en gromfilm og storsuksess som har fått to riktig så veldreide oppfølgere.
Artikkelen fortsetter under annonsenScorsese, og manusforfatteren av den amerikanske versjonen William Monahan, har endret mye og gjort universet til sitt eget, men du vil kjenne igjen de viktigste grunntrekkene i plottet, som spinner rundt en intrikat katt og mus-lek mellom politi og røver.
Røverne, det vil si den irske mafiaen i byen, har en muldvarp dypt infiltrert i politiet. Politiet har en muldvarp plassert dypt inne i mafiaen. Reglene er diffuse, og alle gjør alt for å vinne.
Du bør kanskje ikke vite så mye mer om selve handlingen. Filmen er tross alt opptatt av at selve spillet skal ha høy spenning. Den bryr seg mindre om å gå i dybden på menneskelige drama og utforske indre utvikling, selv om et par sentrale karakterer tegnes opp med relevante forhistorier som skal gi dem psykologisk motivasjon.
Foto: Sandrew Metronome
Den viktigste røde tråden, og budskapet om du vil, er det skjøre skillet mellom lovens voktere og forbryterne. Som mafiabossen Frank Costello (Jack Nicholson) sier det i en tonesettende replikk:
- When I was your age they used to say you could become cops or criminals. What I'm saying to you is this ... When you're facing a loaded gun, what's the difference?
Artikkelen fortsetter under annonsenEt helsikes symfoniorkester
Scorsese er en dreven dirigent foran et helsikes symfoniorkester, der blant andre Jack Nicholson, Leonardo DiCaprio og Matt Damon er solister, mens Martin Sheen, Ray Winstone, Mark Wahlberg og Alec Baldwin gir stødig komp.
Foto: Sandrew Metronome
(Jada, rollelista er mannsdominert så det holder. Vera Farmiga gjør en hederlig innsats som dama til Damon, men dette er guttas show.)
Det kan synes merkelig at filmlegendene Nicholson og Scorsese ikke har jobbet sammen før dette. De virker jo som skapt for hverandre, og startet dessuten sine respektive karrierer under vingene til samme mann, nemlig B-film bajasen Roger Corman.
Artikkelen fortsetter under annonsenNicholson, som har spilt litt mer komiske roller i det siste («Something's Gotta Give», «Anger Mangement», «About Schmidt»), får virkelig boltre seg her, med brede ulveglis, ekstrem brutalitet og herlige drittsekkreplikker.
Ellers har Scorsese som kjent lagt sin elsk på unge DiCaprio i det siste, og castet ham i både «Gangs of New York» og «The Aviator». Her klarer skuespilleren å utmerke seg i et svært sterkt ensemble, og oser av både bitterhet og barskhet, men har også en flott og underspilt sårbarhet i rollen som undercoverpurken Billy Costigan.
Alle skuespillerne pøser ut med replikker så hardkokte og grove at de i andre munner og med en annen regissør kunne vippet over i det latterlige. Enkelte ganger slippes det også en komisk linje som tipper over, og jeg mistenker at Scorsese nærmest gjør det for å demonstrere hvor enkelt han gjenvinner balansen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Foto: Sandrew Metronome
(«I'm gonna go have a smoke right now. You want a smoke? You don't smoke, do ya, right? What are ya, one of those fitness freaks, huh? Go fuck yourself.»)
«The Departed» skildrer en nådeløs og kald verden, uten rom for finføling eller politisk korrekt toleranse. Men selv de som instinktivt får moralske betenkeligheter i møte med voldelig, misantropisk, nihilistisk underholdning, kan ikke unngå å bli imponert over virtuositeten og intensiteten i en solid gangsterfilm av genrens mester.
En rekke av Martin Scorseses tidligere kriminalepos, som «Mean Streats» (1973) «Goodfellas» (1990) og «Casino» (1995), står fjellstøtt i filmhistorien. Det vil også «The Departed» gjøre. Ellers blir det deng.
