To gamle menn rider igjen

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter 24 år er de to gjenlevende medlemmene i The Who tilbake med et nytt studioalbum. Og det fungerer så det suser. For «Endless Wire» byr på forfriskende og intelligent rock fra to gamle herrer med

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det tar litt tid før «Endless Wire» tar meg i håndbak. Men etter tre gjennomlyttinger smeller armen i bordplata. Og akkurat i dette tilfellet er jeg ikke en dårlig taper. Snarere tvert imot. For etter at de mest intrikate og stillefarne låtene viser sitt sanne jeg, blir jeg både imponert og lettet. Selv om savnet av Keith Moon og John Entwistle er stort, blir navnet og arven foredlet på en forbilledlig måte av de to gjenlevende medlemmene. For Roger Daltrey imponerer både som fortolker og vokalist, og Pete Townshend er som vanlig både sint, leken og overambisiøs. «Endless Wire» er ikke en klassiker, men et sabla bra album som både dveler, rocker og smeller med leppa.

Del 1

«Endless Wire» består av 19 låter, hvorav de 10 siste inngår i minioperaen «Wire&Glass». I åpningslåta «Fragments» kombineres et moderne lydbilde med klassiske Townshend-riff, og en tekst som dveler rundt eksistensielle spørsmål.

Are we breathing out
Or breathing in
Are we leaving life
Or moving in
Exploding out
Imploding in
Ingrained in good
Or stained in sin

En fin låt som vokser seg stor og sterk samtidig som tematikken strekker seg inn i den neste sangen «A Man In A Purple Dress», der maktinstitusjonene som omgir oss; og da i særdeleshet de religiøse, blir utfordret av akustiske gitarer og en morsk Daltrey på vokal. Og skulle noen være i tvil; Pete Townshend har selvfølgelig skrevet alle låtene. «Mike Post Team» er klassisk The Who med tøffe gitarriff og la-da-da-da-dah koring. En veldig bra låt med masse trøkk og en finurlig tekst om den amerikanske komponisten Mike Posts mange musikalske bidrag til uttallige fjernsynsserier.

Det finnes i det hele tatt mange høydepunkter før minioperaen «Wire&Glass» med et voldsomt rykk fyker ut av startblokka. Som for eksempel de to energibombene «Black Widow's Eyes» og «It's Not Enough». Førstnevnte sender tankene til Who-klassikeren «Pinball Wizard», mens «It's Not Enough» utvikler seg til en lekestue for Townshends mange gitarer. Herlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Del 2 - «Wire&Glass»

Med albumets store høydepunkt er og blir likevel minioperaen «Wire&Glass», som sparkes i gang med «Sound Round» og ebber ut 10 låter senere i vakre og vemodige «Tea&Theatre». Problemet er at det hele er over så alt for fort. For dette materialet har definitivt krutt og potensiale nok i seg til å utvikles til noe helt eksepsjonelt. Slik det nå er blitt, er det bare veldig, veldig bra. Allikevel, låter som «Sound Round», «Pick Up The Pieces»,«Unholt Trinity»,«We Got A Hit», «Mirror Door» og «Tea&Theatre», er så flotte at man bare må være lykkelig og fornøyd. Og Pete Townshend beviser nok en gang at man ved å følge sine egne overbevisninger får frem det beste i seg selv. Imponerende.

Den soulsaktige avsluttningslåta «Tea&Theatre» og Daltreys sorgmodige stemme gjør meg imidlertid litt bekymret. Er dette det siste kapitlet i historien om The Who? La oss inderlig ikke håpe det. For med «Endless Wire» har det gamle radarparet Townshend/Daltrey nok en gang bekreftet at de fremdeles har potensialet til å være blant de beste av de beste.

All of us sad
All of us free
Before we walk from the stage
Two of us
Will you have some tea?
Will you have some tea
At the theatre with me?

Låter:


Fragments
A Man In A Purple Dress
Mike Post Theme
In The Ether
Black Widow's Eyes
Two Thousand Years
Gos Speaks Of Marty Robbins
It's Not Enough
You Stand By Me
Soun Round
Pick Up The Peaces
Unholy Trinity
Trilby's Piano
Endless Wire
Fragments Of Fragments
We Got A Hit
They Make My Dream Come True
Mirror Door
Tea And Theatre