FN halter videre

Før FN ble opprettet etter 2. verdenskrig var maktpolitikk gjeldende, og maktbalansen mellom stater var avgjørende for stabilitet i verdenssamfunnet. Med opprettelsen av FN fikk man et nytt og regelbundet verdenssamfunn. Det knyttet seg store forventninger til hva verdensorganisasjonen skulle bety for internasjonal sikkerhet.

Dette betyr - og bør bety - slutten på all unilateral handling, eksklusive allianser, sfærer med innflytelse og maktbalanse, og alle andre midler som har blitt testet i århundrer og som alltid har feilet.

24. oktober 1945 var FN-traktaten signert av de fem faste medlemmene av sikkerhetsrådet, samt flertallet av de andre underskriverne. Denne dagen blir derfor regnet som FN-dagen.

Slik ønsket den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, en av organisasjonens grunnleggere, FN velkommen i 1945.

Men det gikk ikke helt som Roosevelt håpet: Til tross for FN-traktaten og folkeretten har maktpolitikk fortsatt å spille en viktig rolle i internasjonale relasjoner. Enkeltstaters makt er fremdeles avgjørende og stater handler fremdeles utenfor FN-systemet, uten organisasjonens «velsignelse». To klare eksempler på dette er NATOs invasjon i Kosovo i 1999 og USAs invasjon av Irak i 2003.

Uten viktige strukturelle reformer vil organisasjonen heller ikke i fremtiden kunne leve opp til grunnleggernes visjoner. Verdensorganisasjonen har nemlig levd sine 61 år med noen grunnleggende svakheter.

Stater fortsatt viktigst

For det første la FN-traktaten på ingen måte opp til at FN skulle bli overnasjonal, organisasjonen skulle altså ikke ha høyere myndighet enn de enkelte nasjonene. Stater skulle fremdeles være de viktigste spillerne på det internasjonale spillebrettet.

Satt litt på spissen er idealene om likeverd mellom stater og kollektiv sikkerhet, som de fremstilles i traktaten, ikke kompatible med et internasjonalt samfunn der stater fremdeles er de viktigste byggeblokkene. Realister vil nemlig hevde at nasjonale interesser alltid vil være overordnet. Derfor vil staten - som representant for nasjonen - så langt det er mulig forsøke å sikre disse interessene.

Et av FNs hovedmål er å styre staters vilje til å følge sine egne interesser inn i siviliserte kanaler, der en fokuserer på diplomati og internasjonal lov. Men dersom stater alltid søker å sikre sine egne interesser på best mulig måte, vil de som har mest makt ende opp med å bruke eller misbruke FN, for å nå sine mål. Maktpolitikk er altså i aller høyeste grad fortsatt gjeldende i verdenssamfunnet og i FN.

Domineres av stormakene

Organisasjonens suksess vil derfor alltid være avhengig av medlemmenes velvilje.

I stedet for å påvirke maktbalansen i verdenssamfunnet, slik en så det for seg i organisasjonens spede begynnelse, gjenspeiler FN denne maktbalansen. Altså vil de dominerende statene på den internasjonale arena være dominerende også i organisasjonen. Vetoretten i sikkerhetsrådet er med på å forsterke denne dominansen.

Sikkerhetsrådet var aldri ment å være en demokratisk institusjon. Traktaten la opp til et råd dominert av de fem «seierherrene» etter 2. verdenskrig - Kina, USA, Sovjet Unionen (Russland), Storbritannia og Frankrike, som alle fikk vetorett.

Under den kalde krigen ble sikkerhetsrådet lammet i nesten alle viktige spørsmål på grunn av denne vetoretten. I årene etter den kalde krigen har vetoretten sjelden blitt brukt, men det betyr ikke at den er blitt uviktig. Blant annet gjennom å true med å legge ned veto kan de faste medlemmene av sikkerhetsrådet oppnå mye.

Strukturelt sett er organisasjonen «tilrettelagt» for stormaktsdominans.

Beskytter egne interesser

At dette har blitt utnyttet av stormaktene kommer tydelig fram dersom man ser på organisasjonens rulleblad. Enkeltmedlemmers ønske om å beskytte egne interesser har vært avgjørende i veldig mange tilfeller - både der organisasjonen har handlet og der det har vært mangel på handling.

Vetoretten var helt avgjørende for at alle stormaktene i 1945 skulle være med i den nye verdensorganisasjonen. Selv om stormakenes deltakelse har vært avgjørende for FNs autoritet i verdenssamfunnet (forgjengeren Folkeforbundet mislyktes blant annet fordi USA ikke var medlem), har dette paradoksalt nok også blitt et av hovedhindrene for at organisasjonen skal nå sitt fulle potensial.

Er det noe håp?

Så er det da noe håp for at vi skal se et sterkere og mer rettferdig sikkerhetsråd og med det en mer legitim verdensorganisasjon? Eller kan man like gjerne avfeie FN som et mislykket prosjekt? Det siste ville være veldig lite fornuftig - i en globalisert verden er behovet for internasjonalt samarbeid større enn noensinne.

Noen grunnleggende strukturelle reformer er uansett høyst nødvendig. Debatten har allerede pågått i en årrekke, uten de helt store resultatene. Blant annet har sammensetningen av sikkerhetsrådet og stemmeprosedyrene (vetoretten) vært diskutert opp, ned og i mente. Men de faste medlemmene vil nødig gi slipp på sin vetorett, og fordi slike reformer må godkjennes av sikkerhetsrådet blir det særdeles vanskelig å få gjennomslag for noe som rokker ved status quo.

Må reformeres

Men uten reformer når organisasjonen aldri de høyder som Roosevelt håpet. Den noe mer nøkterne og høyt respekterte generalsekretæren Dag Hammarskjöld, så FNs oppgave slik: «The United Nations was not created to take mankind to heaven, but to save humanity from hell».

Selv denne rollen kan glippe dersom reformene uteblir i FN. Kofi Annan har forsøkt i en tiårsperiode. Nå er det sørkoreanske Ban Ki-moon som skal reformere organisasjonen.

Uten stor velvilje fra de mektigste medlemslandene vil han trolig ikke komme mye lenger enn sin forgjenger.