Shooting Dogs

Se for deg en leken, søt og myk kattunge utenfor vinduet ditt. Så kommer det noen du kjenner. En nabo. En venn. Han griper dyret over ryggen og skjærer potene av det med en rusten lommekniv. Så lar han pus ligge i søla for å blø i hjel.

Foto: Arthaus

Er det ubehagelig å tenke på? Er det ufint av meg i det hele tatt å beskrive noe så grusomt?

Men tenk deg da at kattungen ikke er en kattunge, men et spedbarn. Ditt eget. Eller kanskje en niese. En lillebror. Tenk deg flere spedbarn, skolebarn, ungdommer, voksne, gamle. Hugget ned med machetekniver.

Se for deg hauger av lik som råtner i gata der du bor. Som blir gnaget på av hunder. Rundt om ligger tusenvis. Hundretusenvis.

Døde afrikanere

Det er en vanskelig situasjon å leve seg inn i. Jeg vil tro uoverkommelig for de fleste nordmenn. Men det er ikke noe jeg bare finner på for å plage deg. Det skjedde. I din levetid. Men det skjedde i Afrika.

En krigskorrespondent for BBC i «Shooting Dogs» beskriver det med en grusom observasjon hun så vidt tør innrømme for seg selv:

- I Bosnia klarte jeg å forestille meg at enhver død, hvit kvinne kunne ha vært min egen mor. Her blir de bare «døde afrikanere».

Folk flest i vesten brydde seg ikke stort om det som skjedde i Rwanda. FN-styrkene som befant seg midt i det hele grep ikke inn. FNs ledelse ville ikke definere det som «folkemord», for da ville de vært forpliktet til å gjøre noe. I stedet kalte de det noe mindre forpliktende, evakuerte alle vestlige borgere og rømte sammen med dem. De døde som verdenssamfunnet lot ligge igjen og råtne var afrikanere.

Folkemordet i Rwanda våren og sommeren 1994 er kun ett kapittel i bestialitetens lange historie. Et av de verre. Over 800.000 tutsier og moderate hutuer ble drept. Mange av dem ble drept av folk de kjente. Over radioen ble vanlige borgere oppfordret til å drepe sine naboer. Nektet du, risikerte du selv å bli slaktet. På grusomste vis. Hva ville du gjort?

Gjennom vestlige øyne

Foto: Arthaus

Enkelte vil kanskje kritisere «Shooting Dogs» for at den velger å la oss oppleve dette gjennom vestlige øyne, i stedet for å gjøre rwanderne selv til hovedpersoner. Filmen følger de historiske hendelsene fra ståstedet til den britiske læreren Joe Connor (Hugh Dancy) og - i noe mindre grad - gjennom den katolske presten Christopher (John Hurt).

«Hotel Rwanda», som tok for seg de samme hendelsene, plasserte i det minste en lokal helt i sentrum, selv om det var en rik og privilegert hotelleier av en helt.

Men «Shooting Dogs» er ikke en film om heltedåd. Målet kan hellige midlet, og et av målene med en slik film må være å forsøke å skape en form for forståelse og psykologisk innsikt. Filmen retter seg primært mot et vestlig publikum, og det skal som sagt mye til for de som har levd overprivilegerte, trygge liv å sette seg inn i hvor ekstremt livet kan være og er for så mange andre. Ikke minst på det afrikanske kontinent.

Foto: Arthaus

Det vi derimot muligens kan ta inn over oss, er følelsen av avmakt, frykt og feighet i møte med det ekstreme. Hva ville du gjort? Hva gjør du i dag? Hvem og hvor mange er du villig til å la dø for at du selv skal leve? Det er den slags problemstillinger Joe og Christopher baler med, når skolen de jobber ved blir midlertidig flyktningmottak for et par tusen mennesker, og valg må tas.

De fleste karakterene i filmen er oppdiktet, men begivenhetene i store trekk og skolen - Ecole Technique Officielle - er ekte nok. Den huset virkelig flyktninger i 1994. Rundt 2.500 av dem, det vil si de aller fleste, ble slaktet av opprørerne da FN rømte med halen mellom beina.

Enkelte av de overlevende fra nettopp denne «episoden» har jobbet på filmen, og i rulleteksten får vi se hvem de er og hvem de mistet under massakrene. De fleste smiler på stillbildene, som antagelig er tatt under innspillingen. Det understreker de absurde kontrastene mellom en vestlig filmproduksjon og hva disse menneskene har opplevd.

Åpner for identifisering

Filmskaperne har valgt et fokus og en fortellerform som likner mye på «Hotel Rwanda». Det brukes lite tid på den historiske bakgrunnen som til slutt skulle eskalerte i massakrene. Det fortelles for eksempel ikke om hvordan belgiernes kolonistyre registrerte folk etter etnisk tilhørlighet og splittet den til da relativt fredelige sameksistensen mellom den hutuiske majoriteten og den tutsiske minoriteten i landet.

Foto: Arthaus

I stedet slippes vi rett inn i hendelsene, like før volden eksploderer. I likhet med «Hotel Rwanda» plasserer også «Shooting Dogs» seg sammen med noen som forsøker å berge så mange de kan, ved å slippe dem inn i en skjørt friområde der opprørene ikke tør angripe. De to filmene har dessuten den likheten at de begge fokuserer mye på FNs svik.

Filmen kan tape en del oppmerksomhet på å komme etter «Hotel Rwanda», men den bør ikke gjøre det. Der «Shooting Dogs» skiller seg fra «Hotel Rwanda» på en positiv måte, er spesielt mot slutten der Connors og Christophers mot presses til sitt ytterste. De må velge konkret mellom sin trygghet, eller andres liv. Det er her, i dette valget med en viss grad av identifisering, vi har en sjanse til å ta noe viktig inn over oss. Noe vi har en sjanse til å forstå.

Regien til Michael Caton-Jones («Sjakalen», «This Boy's Life») er ganske så stødig, direkte og ujålete. Det passer godt. Skuespillerprestasjonene - ikke bare Dancys og Hurts, men også mange andre, spesielt Claire-Hope «Marie» Ashiteys - er intense og nyanserte. De løfter filmen fra å være enn en skildring av historiske hendelser, til å bli et psykologisk og menneskelig relevant drama.

Det er drøyt 12 år siden verden sviktet Rwanda, men det betyr ikke at filmen og tematikken er uaktuell. Sviket er konstant, og rundt om i verden finnes det til en hver tid millioner av mennesker som millioner av andre velger å ikke hjelpe. Det er et valg vi passivt tar hver eneste dag. «Shooting Dogs» vil ikke endre stort på det, men den er et hederlig forsøk.