Jeg synger, altså er jeg

En av hovedårsakene til at Bjørn Eidsvåg selger vanvittig mange plater, tror jeg er hans behov for å utforske de store spørsmålene i livet. Kombinert med melodiøs visepop har denne undringen blitt en suksessformel han nok en gang tar i bruk på sitt nye album «Nåde».

Singelen «Floden» er den desidert beste låta på «Nåde». Fin tekst, flott arrangement og en fengende melodi. Elvira Nikolaisens utsøkte og litt nasale stemme gir dessuten låta en ekstra dimensjon. «Porten», «Verden e vakker» og «Mammas song» er også låter jeg gjerne hører om igjen. Men så er det stopp. Låtene blir for pregløse, noe den luftige og motstandsløse produksjonen må ta noe av skylden for. Med tanke på tematikken, som for det meste beskriver eksistensiell tvil og undring rundt døden/livet etter døden, burde produksjonen vært langt mer kompromissløs.

Bjørn Eidsvåg er flink med ord, ingen tvil om det. For meg er det snarere tematikken og hans eget ståsted som gjør det komplisert. Eidsvåg har rett i at undring og tvil er selve fundamentet i møte med de store eksistensielle problemstillingene i livet. Som døden, smerten og angsten. Problemet er bare at han undrer seg i hjel. At han dveler ved en problemstilling som i utgangspunktet er uangripelig er i seg selv beundringsverdig. Problemet oppstår når temaet (livet etter døden) gjentas i brorparten av låtene, og den eneste uløselige løsningen synes å være en vaklevoren tro eller herrens evige hvile.

Når Eidsvåg i «Nesten ingenting» synger: «kan hende e det summen av synder og skyld som syns eg tar det for lett/ og vil visa meg kor liten og ussel eg e» og i «Slutt» uttaler: «eg vet kje ka e tenke/eg vet kje ka e trur/men liding e det nok av/i den verden me nå bur/eg ønske meg nåke fint/eg ønske meg nok fred» beskriver han først og fremst en genuin tvil hos en voksen mann. Men samtidig setter han også ord på to av kristendommens store pedagogiske utfordringer: skyldspørsmålet og illusjonen om et bedre liv etter døden. Og da tenker jeg. Hva med å bevege seg bort fra disse religiøse dogmene i sin søken etter mening? Hva med å leve her og nå og tørre å utfordre sine egne fordommer? Hva med å fjerne den ubevegelige beveger, hvem nå enn han/hun/det er? Å undre seg innebærer slik jeg ser det hele tiden å være i bevegelse. For da slipper man stillstand i undringens labyrint.

Det fine med «Nåde» er at tekstene tross alt engasjerer og at mine fordommer lar seg provosere. På «Verden e vakker» har Eidsvåg begge bena godt plantet på Moder jord. Og det kler ham godt. En klok mann visket meg en gang i øret: «Elsk din skjebne». Og det tror jeg jaggu jeg skal gjøre her og nå til evig tid. For evigheten, den er vel evig?

Låter:

Porten
Tidlig vinter
Verden e vakker
Floden
Tap
Evig hvile
Mammas song
Nesten ingenting
Eg trives
Slutt
Epilog