Jakten på blod

I jakten på overskrifter, har norske journalister nå tatt opp jakten på snusk blant norske politikere. Håpet er selvsagt at de har unnlatt å betale tv-lisens, har betalt for svart arbeid, eller enda bedre: at de har drept noen.

I håp om blodsutgytelse, kunne Nettavisen melde at kulturminister Trond Giske har unnlatt å betale tv-lisens. Da de ble gjort oppmerksom på at dette ikke var tilfelle, forhastet de seg ikke akkurat med å korrigere innholdet.

Informasjonssjef Øivind Østang ved Statsministerens kontor sier til Neste Klikk at de har blitt kontaktet av NRK Dagsnytt, VG og P4, og alle har hatt detaljerte spørsmål omkring statsrådenes betaling av tv-lisens og benyttelse av svart arbeid.

Det gir meg flau smak i munnen å observere at journalister opererer på denne måten i jakten på skandaler og overskrifter. Det er ene og alene problemene i den svenske regjeringen som har gitt redaksjonene denne ideen.

Noe av kjerneproblemet i medier, enten det gjelder nettaviser, papiraviser eller tv, er at vi trenger lesere og seere. Skandaler selger bra, og overgås bare av sex. Er skandalen i tillegg en sexskandale, er lykken komplett i redaksjonene. Dilemmaet er at vi trenger overskrifter på samtlige av årets dager. Selv de dagene det ikke skjer noe, ser vi oss om etter en sak som smeller skikkelig. Og det er det jakten på politikerne handler om: blod, skandaler og lesere.

Det er lett å bli fristet til å overselge en sak, og jeg har gjort det selv. For vi trenger lesere. Utfordringen som journalist er å beholde gangsynet - ikke la jakten på leserne overskygge alt annet.

Jeg innrømmer villig vekk at jeg har brukt både rumper og utringninger i jakten på lesertall. Og vi kan bare slå fast med det samme: Det fungerer.

Poenget er ikke at jeg skal ta på meg noen glorie i forhold til hvordan jeg opererer som journalist, men leserne skal være oppmerksomme på at noen ganger er det ikke innholdet i saken som er interessant, men selve sensasjonen i seg selv.