The Guardian

De som har lyst til å betale oppunder hundrelappen for å se Kevin «Kjernekar» Costner og Ashton «Dude, Where's My Car» Kutcher briske seg i en 136 minutter lang rekrutteringsfilm for den amerikanske kystvakta må gjerne gjøre det. For all del. Men skyld ikke på meg.

Foto: Buena Vista International

Og for å ha det sagt: Jeg bøyer meg ydmykt i den salte sand for alle staute menn og kvinner med våtdrakt, snorkel og dødsforakt som kaster seg ut i opprørt hav for å berge skipbrudne fiskere, racerbåtbajaser og dumdristige surfere.

Teamet bak «The Guardian» har også stor respekt for badeenglene, men desto mindre for sitt publikum.

Undervisningsfilm

Dersom du har sett traileren er det forståelig om du forventer vegg-til-vegg sjøaction med neglebitende redningsaksjoner i boligblokkhøye bølger. Riktignok har «The Guardian» en brukbar dose med slikt, men den bruker aller mest tid på det pedagogiske opplegget ved «The US Coast Guard 'A' school for rescue swimmers» i Louisiana.

Det er en beintøff skole, må vite. Kun halvparten holder ut til eksamen. Kystvaktas livreddere skal være de beste av de beste, og jeg vil anta at informasjonsavdelingen deres spratt champagnen etter å ha sett denne filmen.

De kunne neppe drømme opp bedre egenreklame, og selv om filmen fikk klarsignal for produksjon før orkanen Katrina knuste store deler av New Orleans, har man rukket å bake inn en replikk som skryter av kystvaktas heroiske innsats under katastrofen.

Foto: Buena Vista International

Har du sett for eksempel «En offiser og en gentleman», «Top Gun», «Full Metal Jacket» eller til og med «GI Jane», så kjenner du igjen det meste på lang avstand: Naive rekrutter presses maksimalt, ydmykes og latterliggjøres av en beinhard instruktør med uortodokse metoder.

De skal bli både fysisk og psykisk klare til tjeneste. De lærer hvor ærefult det er å tjenestegjøre, og kan hende lærer den garva veteranen ett og annet om livets utfordringer underveis han også.

Kevin Costner dreit seg kraftig ut sist han dro til sjøs i «Waterworld» (1995), men har tydeligvis og dessverre overvunnet vannskrekken. I «The Guardian» er han den myteomspunne livredningsveteranen Ben Randall, som etter en tragisk og mislykket aksjon, motvillig blir satt på land for å instruere ferskingene.

De unge gutta (og et par barske jenter for syns skyld) er på sin side fylt til hårfestet med muskler, konkurranseinstinkt og hormoner, og de fleste har som seg hør og bør en forvrengt innstilling til hva jobben som redningssvømmer går ut på.

En av dem (Kutcher) utmerker seg i bassenget, men fysisk styrke og overflatisk mot er ikke nok. Også indre demoner må overkommes for å nå målet.

Ikke uhemmet militaristisk

Den amerikanske kystvakta er en del av landets uniformerte militære styrker. Ved første blikk kan «The Guardian» derfor se ut som en dårlig forkledd pro-militaristisk film, der romantiseringen gjøres mer spiselig for de som ennå ikke er frelst ved å la heltene være ubevæpnede livreddere.

Militære machoklisjeer står i kø, og filmen er fylt av kjent sjargong og krigssymbolikk. Men «The Guardian» er faktisk ikke snauere enn at den midt oppe i dette våger å disse USAs stridende styrker ved å portrettere marinesoldatene på en nærliggende bar som arrogante og nedlatende overfor filmens helter.

Den verste barpøbelen blir for øvrig satt grundig på plass av vår mann Randall, som knuser fyrens nesegrev mot bardisken for å vise at også kystvakta synes vold kan være en kurant måte å ytre seg på.

For mye av alt

Foto: Buena Vista International

Slike filmer har etter hvert bygget opp et arsenal av kjente typer, scener og konvensjoner som filmskaperne kan plukke nøysomt fra, men et av de største problemene til «The Guardian» er at den ikke vet å begrense seg. Den vil ha med alt, og ender opp like ufordøyelig og ubalansert som et Dagobert-smørbrød.

Dette medfører at vi blant annet får en altfor lang oppstart før hovedhandlingen kommer i gang. Vi får temmelig urelevante sidehistorier om både veteranens og den eksepsjonelle rekruttens problematiske kjærlighetsliv. Videre må begge bearbeide traumer fra den gangen de ikke klarte å redde livet til noen som stod dem nær.

Det hele krydres også med en rekke versjoner av genrens obligatoriske barscene, det vil si både den med sjekking, den med slåssing og den med mer ettertenksom drikking og «male bonding».

Dessuten avrundes «The Guardian» med patos et halvt dusin ganger. Den bruker oppunder en time på å runde det hele av gjennom en serie formelaktige sluttscener, og tangerer vel med det bremsesporrekorden til «Ringenes herre: Atter en konge». (Den filmen er unnskyldt siden den tross alt skulle avrunde et ørten timer langt epos.)

Så har du noen mynter som brenner i lomma og ønsker å vise din støtte til havets brave livreddere, så anbefaler i alle fall jeg at du heller putter dem i en spilleautomat dekorert med et klistremerke fra Redningsselskapet.