World Trade Center

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oliver Stones siste film handler verken om terror, heltedåd eller storpolitikk, men om hvordan og hvorfor mennesker overlever.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Angrepene mot USA 11. september 2001 har blitt beskrevet mer enn noen annen enkelthendelse i min levetid. Dette til tross for at det hele oftest beskrives som «ubeskrivelig».

De som tror de forstår alt, har antagelig misforstått det meste. De som sliter med å forstå, er gjerne de som har forstått mest.

«Du så ingenting»

Foto: UIPFoto: UIP

I «Hiroshima mon amour» (1959) er en fransk kvinne på besøk i Hiroshima mange år etter atomangrepet. Hun sier naivt at hun har sett alt etter å ha sett byen, sykehuset, museet, fotografiene og så videre.

Hennes japanske elsker svarer kompromissløst; «Du så ingenting i Hiroshima. Ingenting!».

Når en såpass politisk engasjert filmskaper som Oliver Stone («JFK», «Born on the Forth of July») stuper inn i 11. september-problematikken med Nicolas Cage i hovedrollen er det grunn til å bli skeptisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommer han til å hevde at han har sett og forstått det hele?

Heldigvis ikke. Men Stone mener å ha sett noe, og i «World Trade Center» gir han svært tydelig uttrykk for hva han mener er det som bør huskes fra denne dagen.

En hyllest til alle

Filmen er blitt en ganske rendyrket hyllest til menneskene som opplevde det hele. En anerkjennelse av deres lidelser, men mest av deres mot, styrke, profesjonalitet, kjærlighet til hverandre, solidaritet og så videre.

Foto: UIPFoto: UIP

Selv om det legges mye vekt på forvirring og fortvilelse, hevder Stone ganske så eksplisitt at 11. september frambrakte det beste i folk. Katastrofen er pakket inn i et optimistisk, trøstende menneskesyn, som neppe er helt realistisk, men mer psykoterapeutisk overfor de som ble rammet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I stedet for å trekke opp store historiske og politiske linjer og male med tjukk pensel, har Stone valgt å gå tett innpå noen få skjebner midt i kaoset. Han gjør ingen av dem til Hollywood-helter, men det handler altså likevel om deres uvanlige styrke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fokuset holdes nesten utelukkende på den konkrete kampen der og da for å overleve, for å redde liv, for å takle forvirring og kaos.

Inneklemte og hjelpeløse

Vi følger et team fra havnepolitiet ledet av John McLoughlin (Nicolas Cage). De fremstilles som dyktige i jobben sin, har solid rutine og mot nok, men rekker ikke å gjøre noe nytte for seg eller forstå hva som skjer, før de ligger inneklemte, hjelpeløse og hardt skadet under en av de kollapsede bygningene.

Vi opplever mye fra deres smertefulle vinkel. Scenene nede i mørket hos dem kan virke stillestående og statiske, siden lite skjer annet enn at de blir stadig svakere og mer sikre på at døden nærmer seg raskere enn redningsmannskapet.

Foto: UIPFoto: UIP

Men Stones fastlåste kameravinkler og ultranære ansiktsbilder er utvilsomt helt bevisste virkemidler for å formidle mennenes klaustrofobiske hjelpeløshet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Parallelt får vi se hvordan politimennenes familier forsøker å takle fortvilelsen, usikkerheten og uvirkeligheten. Det er etter min mening i disse delene, langt fra selve «ground zero» at vi finner de sterkeste og mest innsiktsfulle øyeblikkene i Stones forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trøst og takk

Særlig et ganske lavmælt øyeblikk gjorde inntrykk. Det er der Johns kone Donna (Maria Bello) kommer i snakk med en annen kvinne på sykehuset. Begge venter i usikkerhet på å få vite om deres kjære lever, og når den andre kvinnen bryter sammen blir hun omfavnet av Donna som ikke bare trøster, men også takker henne.

Den andre kvinnens fortvilelse ser nemlig ut til å ha vært det som trengtes for å rykke Donna ut av et uutholdelig og uforløst følelseskaos.

Stones film har en del slike sterke enkeltøyeblikk, men det er også mye som irriterer og spriker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ultramilitær redningsmann

Hva Stones for eksempel har ment med sin framstilling av den ultramilitære, følelseskalde og religiøst motiverte redningsmannen Dave Karnes (Michael Shannon) er vanskelig å få helt fatt i.

Karnes er som andre sentrale karakterer basert på en virkelig person, og han er viktig for fortellingen. Men siden han er den eneste virkelig politisk ladede karakteren i filmen, får han en ideologisk sett sentral betydning, og dette skurrer noe med resten av filmens nøytralitet på dette feltet.

Flere ganger mister dessuten Stone grepet om sine filmatiske virkemidler og skir ut i overdreven sentimentalisme, med fioliner, platte kjærlighetserklæringer og religiøse åpenbaringer.

«World Trade Center» er selvsagt ikke, og pretenderer ikke å være, den definitive filmen om 11. september 2001. Filmen som oppsummerer alt for alle, kommer uansett aldri.