Deilige ryggmargsreflekser fra en gammel venn
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«It's a Shame About Ray» fra 1992 er Lemonheads beste skive noensinne. Skranglete og melodiøse punk-pop-country låter som sender tankene til tidlig REM, Replacements og countryrockens pappa Gram Parsons. Også oppfølgeren «Come on Feel the Lemonheads» hadde mange sterke låter. Som for eksempel «Into Your Arms» og «Down About It». Men så glapp det. Før Evan Dando i 2003 meldte seg på igjen med det flotte soloalbumet «Baby I'm Bored».
Sitter i ryggmargen
Årets utgave av Lemonheads består av Evan Dando og hans to gamle helter Karl Alvarez og Karl Stevenson fra det gamle punk/hardcore bandet Descendent. Hvilket naturlig nok innebærer et mer punka lydbilde enn de to ovennevnte suksessene fra tidlig 90-tall. Allerede i den første låta «Black Gown», blir vi møtt av røffe og fordreide gitarriff. Låta settes i gang av legendariske Garth Hudsons (The Band) tangenter før det braker løs i knappe to minutter. Den punka attityden dempes noe utover i albumet, før det braker løs igjen i den siste låta «December» som avsluttes av Garth Hudsons hammondorgel. Det punka-psykadeliske mellomspillet er mesterlig. «December» er ganske enkelt en suveren låt.
Allikevel, det er som alltid de fengende melodiene som sitter i førersetet når Evan Dando legger i vei. De sitter i ryggmargen på gutten. Noe «Pittsburgh»,«In Passing» og «No Backbone» er utmerkede eksempler på. Gitararbeidet til J. Mascis på sistnevnte låt gjør meg oppriktig glad. «Let's Just Laugh» blander det beste av tre verdener. Hardcore møter pop med en tekst som handler om alt annet enn regnbuer: «Let's just laugh/We can never do anything about anything anyway/Whatever will be/I'll guess we'll see».
Tekst og lydbilde hånd i hånd
Lydbildet som primært er bygd opp rundt gitar, bass og trommer, kan umiddelbart virke noe primitivt og endimensjonalt. Men fordi mange av låtene handler om oppbrudd, resignasjon, tvil og avvisning, er det noe monotone lydbildet med på å understreke tekstenes innhold og troverdighet. Noe «Steve's Boy», som beskriver et skakt og sårt forhold mellom far og sønn er et utmerket eksempel på. Igjen akkompagnert av en strålende opplagt J. Mascis.
Hello It's me
Your son again
I'll let myself in
Back to save your life
Back to ruin your day
I can't make you well
I can't make you love me
But I'm not leaving here without you
«Baby's Home», kanskje albumets beste spor, er en låt med cowboyhatt og revolverbelte som like gjerne kunne vært skrevet av Tony Sopranos. En skummel men fengende liten sak der sjalusi og galskap møtes i en destruktiv allianse. Eller som det heter innledningsvis: «My indecision is causing me pain …».
Think about me
When he calls around three
Cause guess what your baby is home
I'll cut you in half
With a double shot blast
And I'll pound on his head with a stone
Till I think I can stand on my own
En skikkelig killerlåt der Evan Dando bidrar med utsøkt gitarspill og en slentrende og djevelsk stemme. At den er skrevet av Dandos gamle parhest Tom Morgan er bare gøy.
En sjømann går i land
Det er godt å ha Lemonheads tilbake. Og da i særdeleshet Evan Dando som endelig ser ut til å ha funnet tilbake igjen etter en noe tvilsom verdensomseiling som har inkludert stimulerende midler. Gutten, som har rukket å bli mann, imponerer med tøffe og melodiøse låter som minner mer om Hüsker Dü enn REM. Dando har rykket tilbake til start. Til tiden før suksessen med «It's a Shame About Ray». Og det kler ham. Men også de andre bandmedlemmene skal ha honnør. Og da i særdeleshet Karl Stevenson som foruten å ha skrevet tre låter, har produsert skiva sammen med Dando. Så får vi se hvor lenge han makter å være landkrabbe, den godeste Evan.
Låter:
Black Gown
Become The Enemy
Pittsburgh
Let's Just Laugh
Poughkeepsie
Rule Of Three
No Backbone
Baby's Home
In Passing
Steve's Boy
December
