Beskjeden forfatter med trang til oppmerksomhet

Kona er sikker på at han er den forfatteren i Norge som skriver mest. Det Ragnar Hovland selv er sikker på er at han er den eneste norske forfatteren som har spilt ukulele og sunget «When you wish upo

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Kjenner du Ragnar Hovland?
Kjenner du ikkje Ragnar Hovland?
Kor er det du har gått på skule som ikkje kjenner Ragnar Hovland eingong?

Diktet over er fritt etter Ragnar Hovlands dikt «Ernst». Og vet du fortsatt ikke helt hvem det er snakk om, vil du kanskje finne hjelp i disse harde faktaene:

– Jeg bruker å si at jeg er en stillferdig og sjenert person med trang til oppmerksomhet, forteller Ragnar Hovland. I høst er han aktuell med to bøker. Den ene boka er det ingen som har lest noe fra ennå. Foto: Sverre Bjørstad Graff.– Jeg bruker å si at jeg er en stillferdig og sjenert person med trang til oppmerksomhet, forteller Ragnar Hovland. I høst er han aktuell med to bøker. Den ene boka er det ingen som har lest noe fra ennå. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Ragnar Hovland (54) er forfatter, dramatiker, forlagskonsulent og oversetter. Han skriver både for barn og voksne, og debuterte i 1979 med romanen «Alltid fleire dagar». Hovland er født i Bergen, men bor i Oslo sammen med kona Tove. Barn har han ikke. Men ei bestefarsklokke på veggen, det har han. Den kom på veggen litt tidligere på dagen, og akkurat nå er det knyttet stor spenning til om den i det hele tatt vil ringe klokka syv.

- Gjøkur? spør vi.
- Nei, svarer Hovland, og viser veien mot stua og sofaen.

- Om det kommer en gjøk ut av klokka ville jeg blitt forundret. Men man kan jo aldri være sikker ...

Det er fem år siden Ragnar Hovland sist ga ut ei bok. Men i høst er han aktuell med to bøker. Det ene er ungdomsboka «Fredlaus». Det andre er oppvekstromanen «1964», som tar pulsen på det samme årstallet, et litt nøytralt bakevjeår midt mellom andre store årstall.

Ragnar Hovland

Født i 1952 i Bergen.
Forfatter og forlagskonsulent.
Bor i Oslo sammen med kona Tove.



Leser:

- Jeg prøver å unngå å lese kjedelige bøker. Og er det en problemstilling jeg vil slippe å bli belemret med, legger jeg den vekk. Sånn realistiske elendighetsskildringer er ikke det jeg aller helst leser. Jeg liker letthet i språket, men er nokså allsidig.



Aktuell med:

Undomsboka «Fredlaus» og oppvekstromanen «1964» som kommer ut i høst. Dersom Hovland blir ferdig.



Ellers:

Ragnar Hovland debuterte med romanen «Alltid fleire dagar» i 1979. Siden den gang har levert fra seg over førti bøker. - Skulle jeg ha valgt ut tre av mine egne bøker, ville jeg nok valgt «Ei vinterreise», «Sveve over vatna» og «Paradis».

Forlaget har ikke lest en side av boka ennå, men de satser på at det er sant, det Hovland sier, at han holder på med noe.

- Jeg fikk en nervøs telefon fra forlaget senest i dag. De ville høre hvordan det gikk. Jeg beroliget dem med at den blir ferdig. Det blir ei bok.

Grunnen til at han er så sikker, er at han er fryktelig rask når han først setter i gang. I tidligere intervjuer har han sagt at «ingen må få vite hvor fort jeg egentlig skriver». Han innrømmer nemlig at han ikke bruker å dvele for mye i skrivingen sin.

- Jeg pirker ikke eller skriver om igjen 14 til 40 ganger. Hadde jeg vært en slik forfatter, hadde jeg nok ikke vært forfatter, sier han.

- 75 prosent av det jeg skriver blir stående, sånn røft anslått. Men jeg bruker ikke kalkulator. Sånn sett tar det ikke så lang tid å skrive ei bok av gjennomsnittlig lengde.

Sjenert, men med trang til oppmerksomhet


Hovland tar en liten pause, før han spretter opp av sofaen og forsvinner ut på kjøkkenet. Når han kommer tilbake, er det med moras eplekake og kaffe på termos. Han skjenker opp i begge koppene, og samtalen kommer inn på oppvekst og dialekter.

- Dialekten din er litt ubestemmelig?

- Ja, ettersom jeg er oppvokst i Bergen med foreldre fra Østlandet, og senere har fartet litt omkring, så måtte jeg bare gripe til ett eller annet. Hovland lener seg mot en grønn pute i sofaen og smiler stille før han tar en slurk av kaffen sin.

I Oslo har han bodd siden august 1991. Først i Waldemar Thranes gate. De siste fire årene i villastrøket på Nordberg, hvor det fortsatt ser nyinnflyttet ut. Hovland beklager rotet.

Spør du Ragnar Hovland om hvordan han vil beskrive seg selv, så er det meget mulig at ordene introvert ekshibisjonist kommer ramlende fort ut av munnen hans.

- Jeg bruker å si at jeg er en stillferdig og sjenert person med trang til oppmerksomhet.

- Hvordan gir det seg utslag da?

- Når det er lenge siden det har stått om meg i avisen, kjenner jeg at jeg må begynne å gjøre noe. Men det er jo ikke noe særlig å gjøre med det, bortsett fra å vente på bedre tider. Han legger den ene foten over den andre, og hviler høyrearmen på hodet i en litt pussig stilling.

Døden nær


I den kritikerroste boka «Ei Vinterreise» var det en mer personlig Hovland som skrev. Året var 1998, og Hovland hadde fått diagnosen kreft i tarmen. Han som alltid hadde følt seg usårlig visste plutselig ikke lenger hva som ville skje med livet rundt neste sving. Han havnet på sykehus og stirret døden i hvitøyet.

Eg merkar at eg ikkje lenger får puste, og at hjartet nesten ikkje slår. Får eg panikk? Nesten. Men mest er eg irritert! Over at eg kanskje skal døy slik, på eit idiotisk sjukehus, fleire dagar etter operasjonen, utan at T. eller andre kjende er i nærleiken, og med Änglagård II rullande over tv-skjermen. Eg set meg opp i senga og drar hardt i snora, gir meg over til Gud og seier at om det er meininga eg skal fare no, så får han ta imot meg. (Fra «Ei Vinterreise»)

- Jeg slo sammen to historier i den boka. En fiksjon og en dagbok. Notatene mine lå der i tre år før jeg bestemte meg for å gjøre noe med dem. For en gangs skyld hadde jeg noe dramatisk å fortelle.

- Jeg var fryktelig usikker på om noen ville ha den i det hele tatt. Men jeg er ikke redd for å utlevere meg selv. Jeg har vært så tilbakeholden hele livet, at jeg kan tåle å lette litt på sløret av meg selv.

Klokken i stua begynner å slå, og kona teller slagene høyt fra spisestua. Hun kommer til syv. Alt er altså slik det skal være, og en velsigna fred sprer seg i det hovlandske hjem.

Og fra sykdommen Hovland nå har blitt frisk fra, sporer samtalen inn på pungdjevler. Plutselig var vi bare der. Ragnar Hovland forteller at han har en forkjærlighet for pungdjevler, uten at han helt vet hvorfor.

Han blar opp på en side i ei bok, og holder fram en tegning av to personer og en pungdjevel foran Eiffeltårnet i Paris. Tegningen er signert Ragnar Hovland.

- Du må få med at han er den forfatteren i Norge som skriver mest, roper kona til oss fra spisestua. Hovland selv er ikke like sikker. Han drar litt på det, før han svarer tilbake at det jo finnes veldig mange norske forfattere.

Skrivevegring


Å finne ut hvor mange bøker han har gitt ut er et lite regnestykke i seg selv. Men han mener at han har bikket 40, og har ambisjoner om å kunne komme over 100 før han gir seg.

Men selv om Hovland har gitt ut fryktelig mange bøker, synes han ikke alltid det er like morsomt å starte på ei bok. Begynnelsen er verst.

- Jeg er ofte misfornøyd med de første sidene av bøkene jeg skriver. Jeg synes det nesten er umulig å forandre på dem. Det er derfor jeg gjerne kvier meg for å starte på ei bok. Man blir så bunden. Jeg må gjerne ha skrevet litt før det begynner å sitte og jeg til og med kan tenke at det er litt artig.

- Det verste er når det står stille. Ideelt sett burde neste kapittel stå på kaien og vente. Om ikke, må jeg begynne å finne på ting.

- Hva gjør du da?

- Står jeg fast kan jeg gå en tur eller lese ei bok. La det surre litt og håpe at det blir noe. Og det gjør det jo i de fleste tilfellene. Hovland klør seg på haken med venstre pekefinger.

- Er det noe spesielt du er opptatt av?

Hovland tenker seg om en stund, før han roper på kona si.

- Er det det, Tove?

- Ja, sier hun momentant. - Plater fra 60-tallet!

- Joda, musikken er jeg jo opptatt av. Det er vel stort sett det. Jeg er vel ingen typisk friluftsmann som må opp på alle fjelltopper. Men jeg er glad i langkjøring i bil også. Da slapper jeg av. Lange bilturer med musikk på spilleren. Hovland heller i seg siste rest av kaffen i en stor slurk.

Ukulele og sang på Dagsrevyen

Musikkinteressen må nok også ta skylda for at han dukket opp på Dagsrevyen med en ukulele, syngende på «When you wish upon a star» en gang for noen år siden. Det krever en forklaring:

- Ja, jeg husker ikke helt hvordan det skjedde. Det var kanskje noe jeg fant på selv i forbindelse med et lørdagsportrett. Og så kom det fram at jeg har mange ukuleler. Dermed var det gjort. Han spretter opp av sofaen igjen, går over parketten, forsvinner inn på et rom, og kommer tilbake igjen med sin siste investering: En blå metallic ukulele kjøpt i London for et par uker siden.

- Denne er jeg godt fornøyd med, sier han, og fører fingrene over strengene.

- Jeg var for lat til å lære meg å spille gitar, men jeg vet ikke helt hvordan ukuleleen dukket opp. Jeg må vel ha sett det på TV en gang, sier Hovland ettertenksomt.

Folk flest forbinder Ragnar Hovland med bart. Men bart har han ikke hatt på en stund. Han diskuterer med kona hvor lenge siden det kan være at barten forsvant. Ragnar mener at det er fire år siden. Kona mener at det er mer.

I filmen «Thomas Hylland Eriksen og origamipiken» som kom i fjor, skulle Hovland spille en liten statistrolle som mannen med bart. Han stilte opp han, uten bart, og ble nødt til å klistre på seg en av den løse typen.

Ragnar Hovland tar av seg brillene og smiler beskjedent.

- Ja, dere må få oppdatert bildene av Ragnar, kommenterer kona.

For han har ingen planer om å få barten tilbake. I hvert fall ikke i år.

- Det finnes ei tid for alt, sier han.

Personvernpolicy