Slank på liv og død

Slankehysteriet er totalt. Vi druknes i informasjon om «fantastiske» dietter og «revolusjonerende» produkter. Samtidig forsømmes de som virkelig trenger hjelp, eller de slankes i beste sendetid.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bli slank til bikinisesongen, slank av deg sommerfettet, mist kilo før julebordsesongen, bli nyttårs-slank, kom i form til påske og slank av deg påskefettet...

(Illustrasjonsfoto: hugs.com)(Illustrasjonsfoto: hugs.com)

Aviser, ukeblader og nettmedier pøser hver dag, uke og måned ut mer eller mindre gode råd om hvordan man kan bli kvitt «de ekstra kiloene». Knapt én utgave av såkalte dameblader kommer uten slanketips eller, mer politisk korrekt - kostholdstips, i en eller annen form. Og i mange tilfeller kan man gjerne lese motstridende råd fra en utgave til den neste. Det har rett og slett blitt en kunst å spise riktig. De senere årene har hysteriet også inntatt fjernsynet.

Dette slankepresset i mediene er nok til å få selv de mest nøkterne av oss i ubalanse. Mediene har bidratt til å skape en usunn kroppsfiksering blant både unge og voksne. Horder av folk som faktisk ikke har et problem med vekta, har begynt å telle kalorier og ty til mer eller mindre sunne vidunderdietter.

Tynt ideal


En uønsket bilring eller et par centimeter «ekstra» rundt hoftene betyr faktisk ikke at man har et vektproblem. Men idealutseende har endret seg i vår tid. Da den svenske professoren Stefan Røssner undersøkte utviklingen av vekt og høyde av frøken Sverige, kom han (ikke overraskende) fram til at hun er blitt høyere og stadig tynnere.

Dette nye idealet kommer til syne på TV, på kino, på reklameplakater og i ukebladene - der «alle» de vellykkede menneskene er slanke, eller i mange tilfeller direkte undervektige. Det tynne idealet skaper problemer for mange (særlig unge), og kan slå ut i både dårlig kosthold og psykiske lidelser.

Big business og god underholdning


Dette idealet har også gjort slanking til big business. Noen folk tjener grovt med penger på andre menneskers indoktrinerte kroppsfiksering. Jeg nevner i fleng: diett-bøker, måltidserstatninger (de prøver å få oss til å tro at en sjokolade-shake tilsatt vitaminer er en fullgod erstatning for et måltid bestående av ekte mat, og de lykkes!), slankeprodukter, mirakelpiller og andre vidundermidler. Det er selvfølgelig ikke for ingenting at blad- og avishyllene er fulle av overskrifter som «Sikre tips til et slankere liv» og «Mist fem kilo før sommerferien». Slanke-overskrifter i fete typer betyr penger i kassa også for mediehusene.

Ikke nok med det - slanking er selvfølgelig førsteklasses underholdning. For dem som ikke er involvert, selvfølgelig. Vi elsker å sitte hjemme i godstolen med beina på bordet og se andre slanke seg på TV. I tillegg til innkjøpte programmer fra USA der vi blant annet får se «vanlige» mennesker trene som gale for å få en modellkropp, har vi fått våre egne norske varianter. TVNorges «Slankekrigen» ble så populær at de allerede har sendt flere runder av serien.

Samme kanal er i disse dager aktuell med «Veien til et lettere liv». I serien følger vi en gruppe unge mennesker som sliter med overvekt. De får en diett og de må trene. Dette er selvfølgelig bra: Unge folk som er overvektige får hjelp til å starte et sunnere liv, og forhåpentligvis finner hver enkelt av disse en kroppsvekt som er sunn i forhold til sin individuelle kroppsbygning. Fint og flott, men ærlig talt - bør dette være underholdning på TV? Jeg synes ikke det. Andre reagere også, en av Norges fremste ernæringsprofessorer, Jorunn Sundgot Borgen, mener det er forkastelig å lage underholdning ut av barns overvekt.

Riktig fokus


Men det er ett fokus som er riktig og viktig: Fedme har blitt et problem i Vesten - noen snakker sågar om en epidemi. Samtidig er det svært mange som lider av spiseforstyrrelser som anorexi og bulimi. Med det synet på kropp og mat som råder i dagens vestlige kultur, er det ikke rart at man mister likevekten og havner på enten den ene eller andre ekstreme enden av vektstanga; som overvektig eller farlig tynn.

Dette er selvfølgelig bare én side av saken. En matindustri med mange ugler i mosen og en stadig mer stillesittende arbeidsdag og livsstil, er to andre viktige faktorer. Men mye av problemet ligger likevel i en farlig kroppsfiksering. Dersom vi klarer å dra i tøylene, roe ned hysteriet et par hakk og finne tilbake til et mer normalt kroppsideal og en mer normal eksponering i media, ville mye vært gjort.

Da kunne vi lettere fokusere på å hjelpe de som likevel får et vektproblem. Så slapp vi kanskje å oppleve at folk sulter seg til døde i et samfunn av overflod, eller at overflodens ofre dør mens de venter på en slankeoperasjon.

Veien fram mot dette målet kan synes lang og vanskelig. Men små skritt tas heldigvis i riktig retning. Denne uken kunne vil lese at syltynne modeller ble vraket under moteuken i Madrid. Arrangørene lot bare modellene med en kroppsmasseindeks på minimum 18 delta i visningene. I England har myndighetene lagt press på arrangørene av London Fashion Week for at de skal kopiere sine spanske kolleger, dessverre uten hell.

Naturlige variasjoner


Alle kvinner kommer ikke til å passe inn i størrelse 36, og alle menn vil ikke få en kropp som Brad Pitt. Noen er slanke fra naturens side, andre er kraftigere. Det er naturlig med variasjoner - like naturlig som for eksempel variasjoner i farge på hud, hår og øyne. Og det gjør da ikke noe. Tvert i mot; tenk hvor kjedelig det ville ha blitt om alle var like.

Personvernpolicy