Følelsen av pop
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
The Feeling, fra venstre Kevin Jeremiah, Paul Stewart, Dan Gillespie Sells, Ciaran Jeremiah og Richard Jones. (Alle foto: Leni Aurora Brækhus)
Give me the song and I'll sing it like I mean it…
Har du vært i nærheten av en radio i sommer vil du sansynligvis kjenne igjen verselinjen over. Ordene er hentet fra The Feelings gjennombruddslåt «Sewn».
Singelen ble sluppet i England i slutten av februar, og siden den gang har livet smilt til de fem guttene fra Sussex og London. Nå, et drøyt halvår senere, har de hatt tre topp ti-hiter i hjemlandet og er godt i gang med å vinne over publikum også på bortebane. I den anledning har de tatt turen til Oslo og John Dee, hvor Neste Klikk møter dem backstage.
Ikke overraskende er trommeslager Paul Stewart og brødreparet Ciaran og Kevin Jeremiah (på henholdsvis keyboard og gitar) sjarmerende, søte og litt rare - lik musikken de spiller.
Kledd i nystrøkne skjorter og stripete dressbukser med press i er de dessuten enhver svigermors drøm. I hvert fall til de åpner munnen:
- Det ble sent i går, innrømmer Paul, selv om han ser uforskammet opplagt ut.
- Vi spilte i Göteborg og endte opp på en nattklubb på en båt. Jeg møtte en jente som var skuespillerinne, forteller han videre og legger over på noe som visstnok skal være engelsk med svensk aksent:
- I cooome here from Stockholm to get work and do I get some acting? Noooooooo, aper han og høres mest ut som en østeuropeisk transvestitt.
Læretid i Alpene
Latteren sitter løst hos de tre musikerne, de fjaser og tuller og er i godt humør. Ikke så rart, for The Feeling befinner seg utvilsomt midt i smørøyet om dagen. Men i den spede begynnelsen, for fem år siden, var situasjonen en ganske annen.
De fem kameratene hadde kjent hverandre lenge. Alle drev med musikk, men de levde ikke av det. De hadde alle hatt diverse spillejobber på hver sin kant, men hadde ennå tilgode å spille sammen som et band. Til slutt var det en stillingsannonse som bragte dem sammen på scenen:
- Vi svarte på en annonse der det ble søkt etter musikere som kunne være hus-band på et skisenter i De franske alpene, forklarer Paul. Guttene fikk jobben og i tiden som fulgte spilte de coverlåter, deriblant Ahas «Take on me», for fulle skiturister.
- Ingen drømmesituasjon, men en lærerik periode, forsikrer de meg.
- Vi lærte hva som får folk til å tenne, og hva som gjør en poplåt virkelig god.
Etter å ha sunget andres låter i en lang periode turde vokalist Dan Gillespie Sells endelig å innrømme at han hadde skrevet noen egne låter. Disse falt i smak hos de resten av gjengen og for tre år siden så bandets nåværende form dagens lys.
- Vi begynte å spille inn noen av låtene, mest for gøy, for vår egen del. Resultatet ble musikk som er ganske annerledes enn mye annet vi hører nå om dagen. Vi likte det selvfølgelig godt og håpet at andre skulle like i hvert fall noen av elementene, sier Paul.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Blåste liv i 70-tallspopen
At det de hadde skapt skulle falle så til de grader i smak hos plateselskap og publikum som det det har gjort, hadde bandet aldri drømt om.
Men britene kan simpelthen ikke få nok av den 70-tallsaktige gladpopen guttene serverer, og The Feeling har like godt fått æren for at det igjen er ok å like «utrendy» band som Electric Light Orchestra og Supertramp. The Feeling står for pop og «cheese» fra ende til annen og de er stolte av det.
- Vi liker veldig godt den klassiske popmusikken, den originale, som man vel kan påstå har høyest standard. Ta for eksempel The Beatles, The Beach Boys og The Who, de var fryktelig bra.
- 70-tallsartistene var inspirerte av disse og det er vi også. Vi prøver å ha like ambisiøse arrangementer og like flotte harmonier som den originale popmusikken hadde, forklarer Paul.
Artikkelen fortsetter under annonsenHelter, guder og aper
Suksessen i hjemlandet har bragt guttene ut på en internasjonal sjarmoffensiv. Og på sine reiser har The Feeling møtt på flere av sine gamle helter. Da de spilte i Japan nylig møtte de Metallica:
- Det var stort, vi fikk ta bilder sammen med dem og så dem spille i to og en halv time, sier Kevin.
- Det aller største var likevel da vi møtte Richard Carpenter i Los Angeles, mener lillebror Ciaran.
- Alle kjenner sangene til The Carpenters, det å få snakke om musikk med ham var uvirkelig, skyter Paul inn.
- Jeg tok meg selv faktisk i å tenke at det kan ikke være den ordentlige Richard Carpenter som sitter her og spiser middag med oss, forklarer Ciaran videre og guttene synes å fylles med en slags ærefrykt bare ved å tenke tilbake på møtet.
Klokken begynner å bli mye, men før jeg lar guttene gå og forberede seg til deres første konsert i Norge, ber jeg dem om å beskrive drømmekonserten.
- Vi spiller for guder på toppen av Mount Olympus, sier Kevin.
- Nei, for aper i jungelen, sier Ciaran.
Paul som ikke liker helt vendingen intervjuet har tatt («dere må alltid si så hårreisende ting») sier han tar til takke med en hvilken som helst forsamling, så lenge de synger med på låtene deres.
- Det er veldig gøy når folk kan tekstene - noen ganger når vi spiller «Sewn» stopper Dan opp og lar publikum synge alene, det er en fantastisk følelse, sier han.
- Ok, så det aller beste hadde vært å spille for guder og aper, som kunne tekstene våre, på toppen av mount Olympus, oppsummerer Ciaran og de tre kompisene bryter ut i latter igjen.
Mer om The Feeling:
Bandet består av fem gutter i alderen 25-27 år, fra Sussex og London i England.
Vokal og gitar: Dan Gillespie Sells
Gitar og vokal: Kevin Jeremiah
Keyboard og vokal: Ciaran Jeremiah
Bass: Richard Jones
Trommer: Paul Stewart
Debutalbumet «Twelve Stops And Home» ble sluppet i sommer. Neste Klikks anmelder ga albumet terningkast fem.
Les mer på hjemmesiden.
