Sønner

De fleste foreldre lærer barna sine til ikke å snakke med fremmede menn. Ikke ta i mot godteri, eller bli med dem i bilen til et sted der de skal få en kattunge. Advarslene skyldes menn som Hans (Henrik Mestad).

Foto: Sandrew Metronome

Det vil si, Hans lokker ikke med sjokolade og kattunger. Han behøver ikke det. Han liker nemlig gutter rundt 13-16 år. De er i en alder fylt av omveltning, usikkerhet, forvirring og ikke minst seksuell oppvåkning. Gutter som ikke må tvinges til det Hans vil ha dem med på. Han trenger dem, og han tror de trenger ham. Kanskje tror de at de trenger ham også.

Mange nabolag, kan hende de aller fleste, har sine historier om en slik fysak. Enten de er sanne eller ubegrunnet sladder. En voksen fyr som henger med unge gutter. Som har dem på besøk og lar dem gjøre ting de ikke får lov til ellers. Som "tar seg av dem".

Skygge fra fortiden

Foto: Sandrew Metronome

I handlingens sentrum står også badevakten Lars, en litt satt ungkar. Han er Vålerenga-supporter, glad i en joint, har kort lunte, men er tilsynelatende god på bunnen. Han er et stykke opp i 20-årene, og ser ut til å ha satt livet litt på pause.

En dag oppdager han at en mann i 40-åra har begynt å henge rundt i svømmehallen. Det er Hans. Lars husker godt Hans fra 10-15 år siden. Det gikk historier om ham.

Nå ser Hans ut til å ha funnet tonen med den søkende 14-åringen Tim, og Lars kjenner at noe må gjøres før historien gjentar seg. Men hva og hvordan?

Ingen hevnefilm

Foto: Sandrew Metronome

«Sønner» blir ikke en film om en syk pedofaen som skal tas. Det er ingen endimensjonal hevnefilm av typen Charles Bronson kunne spilt i eller Quentin Tarantino kunne regissert.

Regissør Erik Richter Strand og manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen har mer på hjertet enn som så. De vil dypere inn i motivene og dilemmaene til både voksne og unge. De har forsøkt å forme alle til hele mennesker med sine svakheter, sin godhet, sine feil og sin styrke.

På overflaten er «Sønner» likevel en stilsikker og medrivende thriller. Den drives framover mot et oppgjør, et klimaks, der liv og helse står på spill.

Den kan sees som en spenningsfilm, men selv om vi får se både balltre, pistol, biljakt, brann, sex og nevekamp, skjer ikke det mest interessante på det fysiske plan.

Dette er mer et indre drama som vil ha publikum til å forhandle med deg selv i oppfatningen av handlinger og drivkrefter. Hvem utnytter hvem? Hva kan forsvares?

Ubehagelig og god

Foto: Sandrew Metronome

«Sønner» er en kjip og ubehagelig sak. En liten infeksjon av en film som graver seg inn under huden og rykker i mentale dører mange liker å holde stengt. Det er en film som ønsker å utfordre, heller enn å servere en kjekk konklusjon med to streker under svaret.

Det er for øvrig også en veldig god film, men hvorfor i all verden skal man betale for se en film det gjør vondt å se? Selv om den er aldri så god?

De fleste kinogjengere vil bli underholdt. Ha en god opplevelse. Naturlig nok. Få gidder å betale for å bli utsatt for smerte, bortsett fra hos tannlegen eller i lugubre etablissementer for spesielt interesserte.

Men filmer som gjør vondt å se gjør ofte det fordi de berører annerledes og dypere enn underholdningen. De strekker og klemmer på noe, i stedet for å gli friksjonsfritt gjennom, surfende på forutinntatte meninger som det bare er deilig å bli smeiket på. Det er litt som med massasje for stive nakker, eller styrketrening. No pain, no gain.

Foto: Sandrew Metronome

Jeg håper «Sønner» blir en film som vil få publikum til å krangle intenst på vei ut av kinosalen. Kanskje om hvorvidt filmskaperne burde tatt mer eller mindre stilling til Hans' gjerninger, om Lars burde passet sakene sine, om hva Tim virkelig trengte, om grenser og ansvar.

Eventuelt håper jeg folk går ettertenksomt hver til sitt.

Jeg håper litt færre vil krangle om hvorvidt filmen har stor nok underholdningsverdi i forhold til billettprisen.