«We don’t do body counts»

USA er verdens største militærmakt. Etter 11. september fikk de legitimitet til å utøve sin makt i hele verden. Og det har de gjort til gagns.

Andre perspektiv

Det finnes flere perspektiv på terror:

Den dagen de såret New York

Mennesker er blitt tatt til fange og torturert. Både til lands og til havs. Alle husker Abu Ghraib, fengselet i Irak der de torturerte fanger. Det som skiller Abu Ghraib fra andre amerikanske «anti-terrorfengsler», er at det ble lekket bilder derfra. Hele verden fikk se hva de bedriver med. Et bilde er sterkere enn tusen ord. De måtte velge noen syndebukker.

Flere amerikanske soldater ble dermed brakt inn for krigsrett og dømt. I tillegg til sterkt varierende fengselsstraffer, ble de aller fleste gitt avskjed i vanære fra de amerikanske styrkene. Alt dette var selvsagt et spill for galleriet. Selvfølgelig visste amerikanske myndigheter om hva som foregikk i fengselet.

Og så har vi jo Guantánamo, hvor hundrevis av mennesker har blitt holdt til fange og torturert uten tiltale eller dom.

USA har nå innrømmet at de holder mennesker fanget ulike steder i verden. Ifølge Amnesty gjemmer USA fanger for at de ikke skal kunne beskyttes av nasjonale eller internasjonale lover.

I kampen mot terror er alt tillatt. Lover og regler settes til side. Menneskerettigheter likeså. Løgn, villeding og skyggelegging er nå så vanlig at vi knapt reagerer lenger. Og vi lar dem slippe unna med det.

For de er nemlig på terroristjakt.

Bin Laden har de aldri funnet. Ihvertfall påstår de at de aldri har funnet ham. De amerikanske myndighetene vet hvor han her, og de kunne med letthet likvidert ham dersom de hadde villet det. Sannheten er vel nærmere den at USA trenger bin Laden. De trenger ham for å kunne legitimere sin «War on Terror», som de kaller det.

Hvis han tas, eller blir drept, vil de få store problemer med å rettferdiggjøre sin egen terror mot en stor region i verden. Men bare for en liten stund. De hadde funnet nye argumenter. Og vi hadde godtatt.

For de er nemlig på terroristjakt.

Samtidig må de vise en viss progresjon i arbeidet. Derfor tar de fra tid til annen en de karakteriserer som en al-Qaida-topp. Sist tok de Abu Azzam, som visstnok var regnet som nummer to etter Abu Musab al-Zarkawi i Irak.

Den jordanskfødte al-Zarkawi er, ved siden av Osama bin Laden, en av verdens (USAs) mest ettersøkte menn. Han skal være hjernen bak en rekke angrep mot amerikanske styrker, irakiske styrker og sivile, samtidig som han skal være ansvarlig for drapene på flere vestlige gisler.

Øye for øye

Men er det slik at vi trenger å være redde for terror? Svaret er «Ja.» Selvsagt skal vi være redde for terror, de fleste er da redde for å dø. Men det betyr ikke at vi skal tillate at tusener av uskyldige sivile drepes i jakten på terroristene. For det er det som skjer.

Det er ikke slik at det vi kaller for terror, rammer hvilket som helst land. Det er ikke slik at Norge eller Island eller Japan uten videre risikerer å få t-banestasjoner bombet sønder og sammen av de vi omtaler som skjeggbefengte, pyskopatiske terrorister. Det er ikke slik at de fleste i den vestlige verden trenger å ligge søvnløse og fundere på om den neste bomben kommer til å smelle akkurat i ditt nabolag.

Det er militærmaktene som rammes. De såkalte terroristene hater nemlig ikke vesten. De hater USA. Og det er til å forstå.

Hvordan skal de ellers kjempe mot USA? Med stein? Med hagler? Skal de invadere USA? Nei, selvsagt ikke. Såkalte terrorhandlinger er eneste utvei for dem som vil føre en væpnet kamp mot USA. Skulle de gå til åpen konfrontasjon, ville de blitt utradert iløpet av meget kort tid.

Vi kaller det terror når en bombe eksploderer i London. Men når en okkupasjonsmakt fyrer av en Hellfire-rakett fra et jagerfly mot en småbarnsskole, kaller vi det en krigshandling. Eller et uhell.

En bombe som eksploderer i London eller i en annen vestlig by, gjør ikke mer skade enn en amerikansk rakett som treffer en skole i Bagdad. Begge eksemplene er like fryktelige. Et liv i London er ikke mer verdt enn et liv i Bagdad. Men når det smeller i London, reagerer vi. For da blir det plutselig så nært. Det rammer «oss» - den vestlige verden.

De

er terrorister, mens

vi

er frihetsforkjempere, er oppfatningen i den vestlige verden.

Da de to flyene rammet Twin Towers i New York 11. september 2001, var ikke det et angrep på hele den vestlige verden. Det var tvert i mot et angrep på en global militærmakt som i praksis dominerer en hel verden.

Følgende fakta skulle vel være bevis nok for det: I mars hadde USA utplassert cirka 240 000 tusen soldater i 120 land. Tallene er hentet fra US Army sine websider. I verden er det omtrent 190 land totalt i dag. Dette betyr at USA har militære styrker i 63 prosent av alle verdens land.

We don't do body counts

Rundt tre tusen uskyldige liv gikk tapt da flyene krasjet inn i Twin Towers. Det er selvsagt fryktelig.

Men for å sette dette litt i perspektiv:
Mellom 41 000 og 46 000 tusen sivile er drept etter USAs invasjon i Irak (kilde: britiske Iraq Body Count). Bare i juli måned ble 3 500 mennesker drept i politisk eller sekterisk vold i landet, ifølge irakiske myndigheter. Måneden før var tallet så lavt som 3 000.

For som Tommy Franks, general i US Central Command sa det: "We don't do body counts."

Nei, de skulle i så tilfelle fått nok å gjøre.