En ubehagelig sannhet

Foto: UIP

Jeg har grublet på hvordan jeg skal beskrive «En ubehagelig sannhet» slik at noen skal gidde å se den. Jeg vil nemlig at mange skal se den. Jeg mener det er veldig viktig.

Men et filmatisert lysbildeforedrag der en litt blubbete amerikansk ekspolitiker prater om meteorologisk statistikk og peker på usedvanlig nedslående grafer høres kanskje ikke så fryktelig fristende ut.

Medrivende og gripende

At filmen faktisk er ekstremt medrivende, gripende og til tider ganske underholdende er vel neppe noe overbevisende argument, når konkurrentene på kinoplakaten kan skilte med sprø sjørøvere eller en halvnaken Jennifer Aniston.

Det enkleste du kan gjøre er å ignorere «En ubehagelig sannhet» fullstendig. Det er det mest behagelige.

Så lenge det varer.

Helt til den dagen et av dine barn, eventuelt barnebarn, kommer i skade for å se filmen, og så stiller seg foran deg med brødkniv i neven, villskap i blikket og skriker «Din generasjon visste om dette! Og så gjorde du ikke en dritt!»

Da kan du jo prøve deg med: «Jeg visste aldeles ikke noe. Jeg så nemlig aldri den derre Al Gore-filmen.» Det spørs om det holder.

Ingen Michael Moore

Hvor er det blitt av snøen på Kilimanjaro? (Foto: UIP)

«En ubehagelig sannhet» er ingen politisk propagandafilm for venstresiden for de som måtte ha aversjoner mot den slags. Den fråtser ikke i Michael Moore-aktig latterliggjøring av de som måtte være politisk uenige med filmskaperne.

Det er i stedet en film som hevder at planetens tilstand og framtid er et spørsmål om moral, heller enn politikk. En film som høflig, men innstendig presenterer ståa ved hjelp av grundige, etterrettelige fakta, og oppfordrer alle til å være med på å gjøre kloden til et levelig sted i framtiden.

Bred enighet om klimakrise

Filmen kan stå inne for sin tittel, for sannheter som dette er noe forbanna, ubehagelig herk. Det er vondt å innse at faren din ikke er verdens sterkeste mann, at du er i ferd med å bli skallet, at du kanskje har et alkoholproblem, eller at vi er i ferd med å ta knekken på kloden vår.

Men klimakrise er et faktum, det er vår skyld og situasjonen er kritisk.

- Njaaa, sier du kanskje.

- Er nå det så sikkert? Jeg har hørt at ekspertene ikke er helt enige om dette.

Da kan du jo sjekke opp litt grundigere selv. Enigheten verdens klimaforskere i mellom er temmelig overveldende. I for eksempel en gjennomgang bladet Science gjorde av 928 vitenskapelige artikler om klimaendringer publisert mellom 1993 og 2003, fant man ikke en eneste som benektet menneskeskapt global oppvarming.

Foto: UIP

Men du har kanskje hørt et eller annet om at isbreene ikke smelter, men tvert i mot vokser? Da kan du jo lese litt om påstanden og mannen bak den . Du så kanskje Bjørn Lomborgs kronikk mot filmen i Dagbladet forleden? Her kan du lese litt bakgrunnsmateriale om Lomborg og så vurdere om det er nettopp ham du bør lytte mest til.

Eventuelt kan du slå deg til ro med at alt er i sin skjønneste orden, og skru bilradioen over på en stasjon som spiller trygge, gamle slagere og suse bekymringsløst videre langs livets motorvei.

Råd i rulleteksten

«En ubehagelig sannhet» er en inntrengende og sterk filmopplevelse som risikerer å etterlate sitt publikum utmattet og desillusjonert. Men budskapet presenteres mildt og medfølende, og ambisjonen til Al Gore og regissør Davis Guggenheim er å motivere til endring og handling, ikke å hamre inn dommedagsprofetier.

Foto: UIP

Det aller meste av filmen går med til framlegging av informasjon, spedd ut med noen sekvenser som menneskeliggjør Al Gore, så godt det lar seg gjøre. Det er gitt mindre rom til årsaksforklaringer, eller forslag til løsninger.

Rulleteksten gir dog noen konkrete råd til alle og enhver, så du slipper å gå helt fortvilet ut av kinomørket. Og rekker du ikke å få med deg alle rådene kan du for eksempel gå inn på http://www.climatecrisis.net/.

Al Gore tapte presidentvalget mot George W. Bush i 2000, ikke nødvendigvis fordi han fikk færre stemmer, med ved en domstolsavgjørelse. Det er umulig å se «En ubehagelig sannhet» uten å tenke på hvor lite det skulle til den gangen, og hvor annerledes verden kunne sett ut i dag.