Overbevisende fra omtalte norske debutanter

Grand Island leverer varene på debutplata og gjør seg fortjent til all hypen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mangt har blitt sagt og skrevet om Oslo-baserte Grand Island i løpet av året. Deres opptreden under by-Larm skapte overskifter, deres signering på plateselskapet Racing Junior gjorde det samme. I tillegg har vi bookingen til Quart og Øya-festivalen. Det er ingen underdrivelse å si at det har blitt skapt relativt store forventninger til deres debutplate «Say No To Sin».

Banjo og bluegrass

Grand Island har sin basis i brødreparene Espen (gitar, vokal) og Pål Gustavsen (banjo) og Inge (bass) og Nils Brodersen (trommer), med Jon Iver Helgaker på tangentene som femte medlem. Bandets første låter ble visstnok inspirert av en tur brødrene Gustavsen tok gjennom de dype skogene av West Virginia, for noen år siden. Et område av USA med mye banjo, mye bluegrass, mange fjell og sikkert noen underlige karakterer.

I bunn og grunn spiller Grand Island skitten og energisk garagerock. Men det stopper aldeles ikke der. Her lesses det på med elementer fra både bluegrass, progrock, soul, blues, sirkus, folk, marriachi og appalachian-musikk.

Denne totale sjangerleken bekrefter først og fremst en ting; Grand Island er en gjeng fabelaktige musikere som behersker sine instrumenter til det fulle. Medlemmenes historikk i grupper innefor både hardcore, jazz og prog-sjangeren har naturlig satt sine avtrykk og et begrep som «less is more» er totalt fraværende i deres ideologi. Her skal ingenting stå uprøvd.

Lekne temposkifter

Låtene bygges da heller ikke opp etter den tradisjonelle vers/refreng-formelen, og det er ikke uvanlig at låtene skifter karakter flere ganger underveis. Tempoet senkes kun under visse omstendigheter og de rolige delene varer aldri en hel sang igjennom.

Det er lett å være positiv til Grand Island. Deres viltre fremtoning, deres spilleglede og deres musikalske lekenhet og kvaliteter tilfredstiller meg på samme måten som for eksempel Real Ones og Motorpsycho gjør det.

«Say No To Sin» foredler 11 progressive rockelåter med sprudlende banjoplukking, fyldig Hammond og halv-psykedelisk synth, trompeter og en svært energisk rytmeseksjon.

Men når alt kommer til alt handler det mest om hvor mye man orker å gå gjennom på en gang. Selv har jeg underveis tenkt at musikken har sitt metningspunkt og at dette ikke er den enkleste platen å pløye gjennom i sin helhet. Det betyr ikke på noen måte at jeg sier nei til «Say No To Sin», men heller at bandet kunne tjent på å moderere seg selv, og ikke på død og liv plassere mest mulig inn i låtene sine.

Men samtidig gir nettopp denne variasjonen rom for stadig nye lyttinger og stadig nye oppdagelser.

Dommedagspredikant

Liker du Grand Island er det godt mulig du også kan like:

- Two Gallants

- White Stripes

- Motorpsycho

Noen ord om vokalen kommer jeg heller ikke utenom. Sangene ledes av Espen Gustavsens svært hysteriske stemme. Og Gustavsen høres ofte ut som en forvirret, tannløs og hyperaktiv dommedagspredikant, som totalt har mistet forstanden etter for mange år i ensom isolasjon. (Hør bare på heftige «... And Then I Still Said Yes To Sin»). Eventuelt som en forbannet Jack White (White Stripes), men bare enda mer ekstrem. (Hvordan kan man unngå Deliverance-assosiasjonene i slikt selskap?)

Høylydt, frådende og frenetisk spytter han ut sine obskure gloser til alle som våger seg forbi. Faktisk er vokalen noen ganger så grumsete og entusiastisk at det blir bortimot umulig å få med seg hva som egentlig sies.

Fortjent hype

Summa summarum mener jeg Grand Island her viser seg å ha fortjent den lille hypebølgen som har løftet bandet fram i søkelyset det siste året. Muligens er ikke «Say No To Sin» den letteste kaka å fortære i et jafs, men fordøyer man bitene i eget tempo ender man sannsynligvis opp både rund, mett og tilfreds.

Låter:

Love Is A Dog From Hell
Fountain
Us Annexed
Set Your House On Fire
Good Enough
... And Then I Still Said Yes To Sin
Vanity
Cobra Verde
Them Lucky Boys
Ghost In The Lighthouse
The Inbetween Is The Everything

Hjemmeside: Grand Island

Mer om Grand Island i Neste Klikk

- Små debutanter på stor øy 11.08.2006

- Grand Island mot Yoko Ono 12.08.2006

- Grand finale 13.08.2006

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser

Personvernpolicy