Maria Solheim: - Skjønner ikke helt at det er meg

Hun har ristet Lene Marlin-stemplet av seg, men skvetter fortsatt når hun ser seg selv på tv eller aviser. 24 år gamle Maria Solheim er ute med sitt fjerde album.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Sist gang vi traff Maria Solheim, for to år siden, begynte vi med å spørre hva hun tenkte på. Den gang hadde hun akkurat gitt ut sitt tredje album, «Frail», og hun virket nesten brydd over å svare at hun ikke tenkte så mye på det nye albumet. Tankene hennes spant mer rundt store spørsmål som kjærlighet og livet.

Foto: Sverre Bjørstad GraffFoto: Sverre Bjørstad Graff

Når vi spør henne igjen to år senere, har den 24 år gamle artisten akkurat gitt ut sitt fjerde album, «Will there be spring». Den store kjærligheten har hun også funnet. Og hun smiler stort når hun forteller at hun denne gang faktisk tenker en del på albumet.

- Nå tenker jeg nok mer på plata, ja. Jeg tenker for eksempel litt på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg snakket forresten nettopp med den ene søsteren min og spurte henne hvordan hun ville reagere om den nye plata ble totalslaktet. Men da svarte hun bare at «Maria, æ hadde vært verdens stoltaste, sjøl om du berre hadde fått enera». Det var så godt å høre.

Maria Solheim har da heller ingen grunn til å bekymre seg. Anmeldelsene av det nye albumet «Will there be spring» har jevnt over vært gode. De har ligget på firere og femmere, og flere har også påpekt at hun virker mer moden og voksen.

Foto: Sverre Bjørstad GraffFoto: Sverre Bjørstad Graff

Siden debuten i 2001 har den unge Vesterålsjenta markert seg helt i eliteserien av norske singer/songwritere. Hun har forlengst ristet av seg «den nye Lene Marlin»-stemplet. Anmelderne sammenligner henne ikke lenger med noen andre enn seg selv. Referansene til et lykketroll har også forsvunnet, for der håret hennes tidligere var svart og bustete, litt sånn som Ronja Røverdatter, er det nå tilbake til den naturlige hårfargen. Naturlig lysebrunt, trukket bakover av et blått panneband.

- Jeg er så sulten, er det greit om jeg bestiller en bruchetta?

Værsågod.

Vi treffer Maria Solheim på Jacob Aalls på Majorstua innimellom flere intervjuavtaler. Det er onsdag ettermiddag. Det er hektisk. Og det går slag i slag. For etter at det nye albumet ble sluppet mandag, er det mange som vil ha tak i henne.

- Jeg prøver å finne tid til å spise og sove innimellom. Jeg har faktisk ikke vært hjemme siden plata ble sluppet mandag. Men jeg har dusjet, altså. Og jeg har skift med meg.

Men er det gøy?

- Ja, det er veldig gøy når man tenker tilbake. Men det som er litt dumt er at man tenker så mye på det som ligger foran. Jeg prøver å bli flinkere til å leve mer i nuet. Ta en dag av gangen, og ikke bekymre meg over det som skal skje i morgen.

Foto: Asle NæssFoto: Asle Næss

Maria gestikulerer med hendene mens hun snakker, før hun vifter vekk en flue som virker interessert i bruchettaen hennes, som akkurat har blitt plassert på bordet foran henne.

Selv om Maria Solheim har holdt på noen år, innrømmer hun at det ikke er alltid hun skjønner at det er hun som er der. At det er hun som står på scenen. Eller som spiller i Ingrid Aleksandras dåp.
Og hun skvetter fortsatt når hun ser seg selv. Men hun så at det var noe kjent med bildet da hun mandag dukket opp på Dagbladets forside:

- Hun der ligner jo litt på meg. Hun er jeg sikkert i slekt med, tenkte jeg. Maria ler.

Men det må jo være spesielt, å stå på scenen og oppleve at folk synger med på tekstene dine?

- Ja, det er helt utrolig. Man kan jo ikke ta dette for gitt. Det er nesten litt sjokkerende også. Jeg tror nesten ikke jeg har skjønt det.

Albumet «Will there be spring» har blitt beskrevet som Marias beste så langt. Men ett spørsmål går igjen blant journalistene. Så for å bli ferdig med det:

Hva er det som skiller dette albumet fra de foregående?

Svaret kommer nokså momentant:

- Jeg tror kanskje dette albumet er litt lystigere enn de andre. Denne gang er det litt mer fokus på melodi enn på tekst. Og så har jeg brukt mer tid på arrangement og detaljer.

Detaljer ja. Maria er glad i dem. Slik som når hun sekunder senere avbryter seg selv i fascinasjon over en enkel edderkopptråd hun kan se fra sofaen der hun sitter. Tråden har et spenn på en og en halv meter og går fra en hylle over til en lampe i lokalet.

Hun benekter ikke at det flyr mange tanker gjennom henne, og at det av og til kan være kaos. Men som hun sier det, kaos rommer så mye. Det er ikke bare negativt. Det rommer mye vakkert også.

Muligens er det det samme kaoset som har sørget for at Maria kommer med en bok 13. oktober. Boken har fått navnet «Den lille kaosboka», og er en bok bestående av tekst og tegninger, skapt av Maria selv. Boka tar for seg noen av livets mange prosesser. Minner fra barndommen, og så videre.

- Ofte synes jeg det kan være enklere å tegne i stedet for å skrive dagbok. Bilder fanger lettere stemninger. I hvert fall er det slik for meg.

Lik mange kunstnere og musikere innrømmer Maria at hun er et følelsesmenneske. Og det er mange store tanker og spørsmål som svirrer rundt i hodet hennes. Hun har barnetroen sin solid tuftet, men også hun stiller seg selv spørsmål omkring religion og livssyn.

- Store spørsmål må tåle å bli gransket og etterprøvd, sier hun, før hun legger til at hun tror hun kommer til å ta en pause når dette albumet har roet seg litt.

Hva tror du at du gjør da?

- Jeg blir nok værende i Oslo fremover. Men jeg har på følelsen at jeg kommer til å holde på med noe annet en liten stund. Kanskje jeg studerer.

Hun lener seg fram og smiler:

- Selv om jeg gir ut plate har jeg fremdeles vaskeuke i kollektivet mitt denne uka. Sånne ting er viktig og godt.

Personvernpolicy