Sabine fra jungelen

<pTyske Sabine Kuegler vokste opp i en steinalderstamme i Indonesias jungel. Som syttenåring flyttet hun til Europa. Møtet med sivilisasjonen ble et kultursjokk. Vi møtte det verdensberømte jungelbar

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Det er lite som røper Sabine Kuegler der hun sitter på Kunstnernes Hus i sentrum av Oslo en tirsdag i slutten av august. Håret er velfrisert, klærne tidsriktige. Og i veska har hun en mobil som stadig avbryter.

Men 34 år gamle Sabine Kuegler har en barndom andre bare kan drømme om.

Som femåring flyttet hun sammen med sine foreldre og søsken til fayuene, et steinalderfolk som bodde midt i Ny Guineas jungel. Her opplevde hun gamle dødsritualer, skjøt giftedderkopper med pil og bue, klatret i trær og tygde flaggermusvinger som tyggegummi. Gradvis ble fayunes stammekultur mer og mer en del av henne selv.

Som syttenåring ble hun imidlertid sendt til Europa for å gå på internatskole. I løpet av 24 timer foretok hun et sprang som representerer 3000 år av menneskehetens utvikling.

Hun har tatt turen til Oslo i forbindelse med lanseringen av bestselgeren «Jungelbarnet», en bok som i disse dager utgis i Norge på Ganesa forlag. I boken forteller hun åpent om årene i jungelen og det vanskelige møtet med Europa. Hennes nye tilværelse ble et kultursjokk. Et sjokk som det har tatt tid å komme over. Hun innrømmer at hun fortsatt ikke føler seg helt hjemme.

- Det er mange fordeler med å bo i Europa, men jeg tror aldri jeg kan finne roen her. Jeg føler meg forsåvidt hjemme på Papua, men jeg er hvit, så selv om jeg kanskje er psykisk hjemme der, vil jeg aldri bli det fysisk.

Hun forteller at hun savner det å ha tid. Roen som finnes i jungelen. I boken skriver hun at jungelen har en annen puls, en annen rytme.

- Der styres dagen etter sola. Du står opp med sola. Og når sola går ned, legger du deg. Midt på dagen er sola så sterk at du er nødt til å ta det med ro. Så alt du gjør, gjør du mye roligere. Fayuene er veldig avslappet. Tempoet er nok en viktig forskjell. I tillegg tenker de ofte som en enhet. Her i Vesten er vi mer individualister. Fayuene deler.

Siden hun forlot Vest-Papua (Irian Jaya) for sytten år siden, har hun bare besøkt landsbyen sin to ganger. En gang i oktober i fjor. Sist gang nå i april. Foreldrene som bodde og jobbet der forlot landsbyen for få uker siden.

- Man eldes raskere i jungelen, forteller hun.

Har de dratt for godt?

- Ja, jeg tror det.

Mobilen hennes ringer fra lomma. Hun ber om unnskyldning, fisker opp en gammel Nokia, rynker på nesen, og slår den av.

- Det var ikke noe viktig, sier hun, før hun fortsetter med å fortelle at selv om fayuene fortsatt har beholdt mye av sin opprinnelige kultur, har de også opplevd små drypp av sivilisasjonens gleder. Eller sorger:

- Da jeg besøkte fayuene nå sist hadde de fått tak i en kassettspiller med en kassett som bare hadde én låt. Jeg tror det var noe indonesisk noe. Og den låten spilte de igjen og igjen mens jeg var der. Fayuene samlet seg rundt denne kassettspilleren, som om det var noe høytidelig. Men den holdt virkelig på å gjøre meg sprø. Sabine lener seg fram og smiler overbærende.

- Heldigvis ble batteriet etter hvert tomt for strøm.

Da Sabine Kuegler kom til Europa høsten 1989 måtte hun lære ting vi andre tar for gitt. Hvordan man handler i butikker, hvordan man hilser på andre mennesker, hvordan man krysser en gate. Det var et brutalt møte med en fremmed kultur. Sivilisasjonens rammer var vanskelig å mestre, og hun slet med å finne sin plass. I boken skriver hun at hun følte at hun bare sank dypere og dypere. Så langt gikk det at Sabine tilslutt prøvde å ta sitt eget liv.

Etter det kom det til et vendepunkt der hun bestemte seg for at hun skulle kjempe. Hun hadde klart å overleve i jungelen. Hun skulle klare det her også. Sabine innrømmer at hun kjemper fortsatt.

- Jeg er vel ikke lykkelig ennå. Men jeg føler meg i hvert fall tilfreds. At jeg er på riktig spor, på vei mot målet.

I dag lever hun i München og driver et eget mediebyrå. Men som hun skriver i boken sin kommer hun alltid til å være en del av jungelen, akkurat som jungelen kommer til å være en del av henne:

Jeg hører til i to verdener og to kulturer. Jeg er tysk statsborger, men samtidig et jungelbarn.

- Du kan kanskje se på det som en datamaskin, der barndommen din er datamaskinens hardware. Når ikke softwaren er kompatibel, vil det kunne bli problemer, forklarer hun ettertenksomt og tar en slurk fra kaffen sin.

- På en måte opplevde jeg det beste fra to verdener. Men det finnes fordeler og ulemper ved begge kulturene. Jeg er for eksempel glad for at jeg ikke er et fayubarn. Det ville jeg aldri ha vært.

Hun har ikke tatt de fire barna sine med til Ny Guineas jungel ennå. Men hun innrømmer at de er nysgjerrige på å få møte den «svarte familien» hennes. Sabine smiler med tennene.

- Fayuenes kultur har ikke forandret seg nevneverdig i løpet av årenes løp. De bor fortsatt veldig isolert, men trusselen utenfra har blitt større. For eksempel trussel om avskoging.

Har du noen gang tenkt på å la fayune få reise hit da?

- Dra hit? Sabine tenker seg om. Ja, om det var en hensikt, om de ønsket å bli hørt, så ja, kanskje. Men ikke bare sånn uten videre. Jeg tror uansett ikke at de ville ha likt seg her. Og jeg selv ville sikkert fått nervøst sammenbrudd om jeg skulle ha ansvaret for dem her i Europa.

Hun ler.

Boken hennes «Jungelbarnet» har dominert de tyske bestselgerlistene i over ett og halvt år, og har rukket å komme i et opplag på en halv million eksemplarer. Sabine Kuegler forklarer salgssuksessen med at hun tror hun har truffet noe som ligger i tiden. Hun tror mange kan kjenne seg igjen i hennes historie fordi vi lever i en tid hvor mange kulturer møtes og smelter sammen.

- Jeg er forsåvidt et ekstremtilfelle i så måte, men jeg tror mange kan identifisere seg med det å falle utenfor en kultur. I Tyskland har Øst og Vest smeltet sammen. I tillegg er det mange som vokser opp i dag som har foreldre med forskjellige bakgrunner. Verden i dag er veldig forskjellig fra det den var. Vi har mange identiteter. Jeg tror det kan ligge noe der.

Programmet til den tyske firebarnsmoren er tettpakket de få dagene hun er i Norge. I forbindelse med lanseringen er det mange som vil ha en del av henne og høre hennes fascinerende historie. Vi spør hva hun tenker om denne suksessen.

- Jeg tror jeg er litt lik fayuene på akkurat det med suksess, for jeg føler ikke at jeg har oppnådd noe spesielt. Jeg bare ble med familien min til Vest-Papua. Og så skrev jeg en bok om det etterpå. Jeg venter i grunnen fortsatt på at følelsen av suksess skal komme. Hun tar en slurk av kaffen igjen.

Høsten 2006 kommer Sabine Kuegler med sin andre bok. Den utgis i Tyskland, og tar utgangspunkt i hennes siste besøk på Vest-Papua. Her skriver hun også om problemene fayuene sliter med i dag. Om problemer i forhold til avskoging, kampen for selvstendighet, samt trusselen fra vår moderne siviliasjon.

- Kulturbiten interesserer meg spesielt. Særlig kulturen til kvinner. Jeg kunne godt tenkt meg å jobbe mer med det. Reise rundt i verden for å vise fram eller fortelle om kvinnekulturen der, for eksempel.

- Jeg tror kanskje det er et lite håp om å finne meg selv, gjennom å studere hvordan andre har det.

Personvernpolicy