Meny

Nacho Libre

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Både meksikanske fribrytere og standardiserte sportsfilmer står lagelig til for satire, men da gjelder det å treffe dem midt i maska. «Nacho Libre» bommer.

For utenforstående framstår meksikansk fribryting som så selvparodisk at en dokumentarfilm nok ville vært minst like morsom som en hvilken som helst overdreven satire.

Lucha libre kalles det populære fenomenet, som har røtter tilbake til 30-tallet, og som blant annet karakteriseres av spektakulære, høytflygende manøvrer og maskerte utøvere (luchadores) med ekstrem grad av selvhøytidlighet.

Foto: UIPFoto: UIP

Du har kanskje allerede sett fenomenet latterliggjort i for eksempel sketsjshowet «MADtv» der luchadoren El Asso Wipo - med signaturfrasen «I will break your back, like so, with my knee» - var en gjennomgangsfigur i tidlige sesonger.

Den drømmende munken

Nå har lucha libre altså fått sin egen Hollywood-film. I «Nacho Libre» spiller Jack Black den frustrerte munken Ignacio, som har vokst opp og nå jobber ved et hjem for foreldreløse barn.

Foto: UIPFoto: UIP

Hans største drøm er å bli en stor luchador. Han vil bli berømt, tjene penger for å gi barna bedre mat, og han vil imponere den smellvakre søster Encarnación (Ana de la Reguera).

Dessverre lar fribryting seg ikke kombinere med Ignacios klerikale verdighet eller dissende fysikk, men luchadorene er tradisjonelt maskerte, noe som åpner muligheter.

Jeg har ikke sett det erklært noe sted, men det kan virke som om historien er vagt basert på livet til Sergio Gutierrez Benitez. Under aliaset Fray Tormenta begynte denne mexicanske presten med lucha libre for å skaffe penger til et hjem for foreldreløse barn. Han holdt det gående i 23 år og kjempet over 4000 kamper beskyttet av sin gyldne maskes anonymitet. Men nok om ham.

Parodi mot alle odds

Foto: UIPFoto: UIP

I sin form er «Nacho Libre» en gjennomført genreparodi på fortellinger om en liten mann med visjoner og drømmer som nedkjemper omverdens fordommer og mikroskopiske odds, og til slutt seirer over seg selv og verden. Du vet; Askeladden, Karate Kid, Idol Kurt. Den type skrøner.

Resultatet kunne blitt uhorvelig morsomt, for ideen er god, og det er bare å se på et par stillbilder fra filmen for å innse humorpotensialet i settingen.

Eventuelt kan du huske tilbake på «The School of Rock» eller «High Fidelity» for å erindre hvordan Jack Blacks intense blikk og mimikk kan frambinge hysteriske karakterer med pompøsitet milevis over realitetene.

Men filmen stoler etter min mening alt for mye på at Jack Black er ustyrtelig morsom bare han ser alvorlig nok ut i pinlige antrekk og situasjoner.

Dette er dessuten en film av typen som ikke skal ha deg til å humre megetsigende og gjenkjennende, men knekke ufrivillig og hikstende sammen på gulvet med magekramper og rødsprengt knoll. Til det er både den fysiske og den verbale humoren alt for slurvete tråklet sammen. Man venter hele tiden på at scenene skal ta av, men i stedet siver de ut før latteren får tatt skikkelig tak i mellomgulvet.

Slapp og halvkokt

Foto: UIPFoto: UIP

Mitt beste tips er nok derfor å se «Nacho Libre» på en sen fredagsvisning der publikum har fått i seg et par stive, og stemningen er deretter. Da ser man gjerne mellom fingrene med haltende timing, halvkokte ideer som bygges opp uten å forløses, og uttværing av slapt koreograferte kampscener.

Manus og regi på «Nacho Libre» er for øvrig ved Jared Hess. Hans forrige film het «Napoleon Dynamite» og gikk rett på dvd i Norge. Den var ikke helt vellykket, men lovende. Den ga indikasjoner på at vi kunne ha med en slags spirende light-versjon av Todd Solondz eller Wes Anderson å gjøre.

I «Nacho Libre» går han i en helt annen, og mindre lovende retning, men jeg våger håpe at både han og herr Black skjerper seg til neste gang. Begge to kan bedre enn dette.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus