Ujevn og våt, men populær festivalstart

Motorpsycho, Øyafestivalen, 19.55, 10.08.2006

Selv om det var det trønderske rockemonsteret som for alvor åpnet årets Øyafestival, burde de nok oversende en ørliten takk til morogutta i Spank Rock som sørget for at inntrykket av en usedvanlig tam og kjedelig festival ble fullstendig skylt bort!

Gammelt og nytt i ujevn forening

Hva så med vår alles kjære Motorpsycho?

Snah i egen verden underveis i den monumentale «The Wheel». (Foto: Stig Henning Morken)

Egentlig kan en ikke si så mye om et band som allerede på andre låten serverer en 15 minutter lang versjon av den suggererende og smått geniale «The Wheel».

Her fikk publikum (som forøvrig var urovekkende rolige og lite entusiastiske) servert et tverrsnitt av de tidvis suverene kvalitetene til bandet, der de med basis i et repeterende riff økte styrken fra ren minimalistisk jazzprog til steinhard og groovende monsterrock.

Voldsomme greier, ingen tvil om det, og hadde duoen (utvidet til kvartett for anledningen) fortsatt i samme leia, hadde det sannsynligvis vært fare for at publikum hadde opplevd sitt livs konsertopplevelse.

Men nå er nå en gang Motorpsycho sinnsvakt kompromissløse, og i stedet for kun å servere gamle klassikere, gikk det hele litt i rykk og napp der bandet spilte en god del nytt stoff.

Ingenting galt med dette, og band er selvsagt fri til å utvikle sitt musikalske ståsted, men nå har nå en gang de vokale kvalitetene til gitarist Snah eller bassist Bent Sæther aldri vært deres aller sterkeste kort. Og når settet bar preg av mange vokalbaserte låter, ble det nødvendigvis ikke så bra som det kunne blitt.

Bent Sæther i Motorpsycho. (Foto: Stig Henning Morken)

- Versjoner av «Hey Jane» og «Walking On The Water» til tross.

Spillesugen

Uansett hva jeg enn måtte mene om det Motorpsycho leverte på Øyafestivalen i går kveld, var det liten tvil om at de var meget spillesugne og at de koste seg på scenen. Bare så synd at vi ble avspist med en liten time i deres selskap, og at den gamle sytebukken Morrissey var hovedattraksjonen på Enga-scenen torsdag kveld.

Det burde uten tvil vært Motorpsycho!

(Foto: Stig Henning Morken)

The Knife, Øyafestivalen, 21.50, 10.08.2006.

Jeg hadde på forhånd fått med meg at søskenparet i The Knife ønsket å gi Øyafestivalen en helt spesiell visuell opplevelse, og etter å ha hørt gjentatte ganger på deres nyeste utgivelse, «Silent Shout», var det liten tvil om at dette hadde forutsetningene til å bli noe riktig stort.

Karin Dreijer? Ikke så lett å si, men fint var det. (Foto: Stig Henning Morken)

Men starten ble ikke den aller beste, og om det var mørket elektronika-duoen ventet på, skal være noe uvisst, men de klarte likevel å gjøre festivalpublikummet foran scenen på Sjøsiden en smule utålmodige med å vente lovlig lenge med å gå på scenen.

I ettertid ser jeg at de kanskje kunne ventet litt lenger, for det visuelle showet deres var fullstendig prisgitt det tiltakende Oslo-mørket.

Kort sagt bestod scenen av to lerreter, der kombinasjonen av et gjennomsiktig foran og et vanlig bak bandet skulle skape en 3D-effekt.

Iskald og dørgende svart elektronika

På grunn av at det ennå var litt for lyst, førte dette til at første halvdel av konserten ikke fungerte helt som den skulle, samtidig som publikum ikke visste helt hvordan de skulle tolke de to svartkledde personene de kunne skimte på scenen (øyne, munn og nese var malt rød).

Kombinert med The Knifes kalde og tidvis ubarmhjertige lydbilde, skapte dette en for stor avstand mellom aktørene til at stemningen ble helt på topp.

Olof Dreijer? Forhåpentligvis var det riktig band som sto på scenen.(Foto: Stig Henning Morken)

Dette tok seg heldigvis opp etterhvert, og i takt med at mørket senket seg ble tilhørerne (iallfall de som var langt nok fremme til å oppleve god lyd) dratt inn i duoens skrudde musikalske verden av Kraftwerk-beats, Japan og nordisk kulde og desperasjon.

Med andre ord fullstendig særegent og hinsides knalltøft.

Musikalsk sett hentet de mesteparten av materialet fra «Silent Shout», og spesielt duetten med et projisert hode på «Marble House» var vittig. Stemmen til Karin Dreijer var utvilsomt et høydepunkt, men i ettertid var det likevel de stemningsfulle låtene hun sang sammen med bror Olof («Silent Shout», «From Off To On») som fungerte aller best.

Øyafestivalen: Hjemmeside