The Break-Up

Artikkelen fortsetter under annonsen

En umorsom relasjonskomedie for nyskilte som vil ha bekreftet fordommer om det motsatte kjønn.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen


Vi mannfolk er noen ufølsomme, tafatte idioter. Vi er bare interessert i sport, øl, dataspill, biljard og fitte. Gjerne i den rekkefølgen.

Kvinner er sofistikerte vesener som verdsetter de finere tingene i tilværelsen. Så som billedkunst, ballett og borddekorasjoner.

Heterofile parforhold er utdanningsinstitusjoner der menn oppdras av kvinner til å forstå hvorfor de skal ønske å ta oppvasken av egen fri vilje.

Kjønnsklisjeer

Foto: UIPFoto: UIP

Selv om «The Break-Up» av og til forsøker å balansere sin framstilling (mannen blir etter hvert litt følsom, kvinnen blir etter hvert litt barnslig), rir den nesten like mye på trauste kjønnsklisjeer som dagens amerikanske situasjonskomedier fra familiesfæren.

«The Break-Up» handler om kunstgalleristen Brooke (Jennifer Aniston) og turistbussguiden Gary (Vince Vaughn), og deres prosess mot å oppløse sitt samboerforhold.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gary kommer dårligst ut av stereotypifiseringen, noe som nok skyldes at hovedmålgruppen for relasjonskomedier av denne typen er jenter. (Grunnen til at det også kan være gutter i kinosalen, er at jenter tar med seg kjæresten som en del av hans opplæring).

Som oftest bygger filmer i dette territoriet opp under drømmen om den store kjærlighetens endelige seier, men «The Break-Up» er mer ute etter å gi trøst og bekreftelse for frustrasjoner man måtte ha i forhold til det motsatte kjønn.

Terapeutisk ritualopplevelse

Foto: UIPFoto: UIP

Filmen frigjør seg som sagt ikke fra klisjeene, og går dermed ikke dypt nok til å si noe nytt, interessant eller meningsbærende. Den ser ikke ut til å ha ambisjoner om det heller. Den er ikke følsom, varm, elegant, estetisk eller noe annet som kunne forsvart dens eksistens. Den er heller ikke gjennomført og avvæpnende som uskyldig underholdning.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmen går i stedet skjematisk gjennom klassiske episoder, reaksjonsmønstre og faser i et skrantende samlivsforhold, og krysser dem av etter hvert. Den forsøker å være morsom underveis, og det er små detaljer å flire av her og der, men humoren virker mer strødd på for å sukre pillen, enn et mål i seg selv.

Det er derfor vanskelig å se at «The Break-Up» er ment som noe mer enn en terapeutisk ritualopplevelse.

I 30- og 40-tallets fantastiske screwball-komedier ble det kranglet uhyre elegant i maskingeværtempo, men selv om «The Break-Up» står på skuldrene til disse filmene, når den dem ikke til anklene. Scenene med hatsk og frustrert krangling er likevel filmens mest troverdige og realistiske.

Minimal kjemi

Hovedrolleinnehaverne Aniston og Vaughn ble visstnok et par under innspillingen, og når man ser stillbildemontasjen av lykkelige tider i starten av filmen, kan man skjønne hvorfor. Jeg vil nemlig anta at (en del av) disse bildene er tatt utenom arbeidstid, for det er minimalt med kjemi mellom deres rollefigurer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: UIPFoto: UIP

Det finnes visse lyspunkter i «The Break-Up», da mest i form av forskrudde bikarakterer. Den enerverende korentusiasten Brooke har til storebror, den androgyne resepsjonisten på kunstgalleriet der hun jobber og den keitete storebroren / sjefen til Gary for eksempel.

Den beste er likevel Garys halvpsykopatiske bestekompis Johnny O, som spilles av en oppfetet Jon Favreau.

Vaughn og Favreau var briljante sammen i en annen relasjonskomedie, nemlig «Swingers» (1996). Den filmen så ting fra guttas synsvinkel, og riktignok underbygget den til en viss grad klisjeen om at menn er relasjonsamøber, men den gjorde det med snert og originalitet.

Det var derfor ekstra vemodig å se Vaughn og Favreau sammen igjen i en film så mye lenger ned på skalaen.