Filmklikk: Tidenes beste filmlister?

Foto: Eon Productions Ltd.

Ernst Stavro Blofeld - han med den vrengte polvotten av ei katte, veit du - ble spilt av diverse skuespillere i hele seks Bond filmer, og er nylig blitt kåret til tidenes beste Bond-skurk.

Av de utallige kvinnene grabukken 007 har klådd på opp gjennom åra er Honey Ryder (Ursula Andress) fra «Dr No» (1962) kåret til den aller grommeste.

Varmer opp til premiere

I oppvarmingen til «Casino Royale»-premieren i november har nemlig filmblekka Empire spurt leserne ut om deres Bond-preferanser.

«Goldfinger» (1964) ble beste Bond-film, slik den ofte blir i slike undersøkelser. «The Spy Who Loved Me» (1977) hadde den beste biljakten, en jakt der for øvrig den beste Bond-gadgeten - en snerten Lotus Esprit - var blant deltakerne.

Foto: Eon Productions Ltd.

Undersøkelsen har Empire gjort i samarbeid med filmens distributør Sony Pictures, som naturlig prøver å få generere mest mulig oppmerksomhet om 007 og hans meritter i månedene fremover.

Til det fungerer slike kåringer utmerket. Folk liker den slags, alle har sin egen mening, og vi i media får en takknemlig unnskyldning til nok en gang å trykke bilder av Ursula Andress i bikini.

Den evinnelige terningen

Som med all annen populærkultur blir filmverden utsatt for ufattelig mye graderinger, lister og avstemminger.

Under Amanda-showet i august skal det erklæres hva som var siste års «beste» norske filmer og skuespillere. (Jeg håper personlig på mye tungt metall til «Den brysomme mannen».)

Foto: 20th Century Fox

I følge brukerne av Internet Movie Database er «Phat Girlz» (2006) for tiden ansett å være tidens verste film , i hard konkurranse med blant annet «Santa With Muscles» (1996) og «SuperBabies: Baby Geniues 2» (2004). Men smaken er som baken, og «Phat Girlz» fikk greie anmeldelser i blant annet Newsday, New York Daily News, San Francisco Chronicle og Boston Globe.

Her hjemme har vi jo alltids terningkastet. En kvantitativ målestokk for noe som ikke kan måles.

Regissøren, forfatteren, journalisten og Arne Skouen introduserte dette utbredte og forhatte symbolet i norsk kulturjournalistikk i forbindelse med sin første filmanmeldelse i VG 31. mars 1952.

Han hadde lånt ideen fra USA, der terningen ble brukt til å bedømme kunstuttrykk i (ovennevnte) New York Daily News. Skouen hadde tilbudt ideen til Dagbladet, men de ville ikke vite av den slags uverdig fjas.

I ettertid angret Skouen som en hund, og mente terningkastet var det aller verste han hadde gjort i hele sin karriere som journalist.

Selv må jeg innrømme et ambivalent forhold til dette upålitelige symbolet. Terningen er bombastisk og urettferdig. Det reduserer filmer, og alt annet den kastes på, til en banal poengskala, og skyver oppmerksomhet vekk fra mer nyanserte vurderinger og subjektive opplevelser.

Men samtidig gir terningen små filmperler med begrenset markedsføringsbudsjett en mulighet til å bli sett i all støyen fra Hollywoods buldrebasser. Dessuten avslører anmeldere nesten alltid for mye i sine tekster. Da er terningen grei å ha som rettesnor. De færreste kinogjengere har jo uansett tid til å lese fem-seks grundige anmeldelser av hver kinoaktuelle film før de bestemmer seg for hva de skal velge.

Sexy «Star Wars»?

Foto: Lucasfilm Ltd.

Prinsipielt sett bør man kanskje være skeptisk til terninger, kåringer og filmpriser, siden kultur ikke er en konkurranseidrett. Men det er nå artig lell, så lenge det ikke tas for alvorlig.

En av mine absolutte favorittlister i så måte er en som for et par år siden ble laget over de mest seksuelt ladede replikkene fra «Star Wars»-filmene. For eksempel:

- Luke, at that speed do you think you'll be able to pull out in time?

- There's an awful lot of moisture in here.

eller

- Size matters not. Judge me by my size, do you?

Cheesy sci-fi

Det amerikanske filminstituttet, AFI, har foretatt store avstemninger de siste ni årene, og presentert resultatet i påkostede tv-sendinger. De har utpekt blant annet tidenes hundre største amerikanske filmstjerner, filmkomedier, filmsanger, filmhelter, filmskurker og filmsitat.

Foto: Liberty Films Inc.

I år var det de mest inspirerende filmene som ble kåret og offentliggjort på tv i juni. Gull, sølv og bronse ble innkassert av henholdsvis «It's a Wonderful Life» (1946), «To Kill a Mockingbird» (1962) og «Schindler's List» (1993).

Siden filmvurderinger er og bør være subjektive saker, er det mange som foretrekker å lage sine egne lister, et behov nettgiganten Amazon har visst å utnytte. Hos dem har flere millioner brukerne lagt inn egne lister over for eksempel tidenes beste cheesy sci-fi filmer , filmer der jente kysser jente , filmer man digger som alle andre hater og filmer som kjennes engelske ut...

Vrient spørsmål

Jeg tar som nevnt mer enn gjerne i mot spørsmål om det meste fra filmens verden, men nå har jeg fått en vrien sak fra Ørjan, og ber om assistanse. Han leiter etter en komedie fra 80- eller 90-tallet der britiske Special Air Service-soldater meier ned voksdukker hos Madam Tussaud. Det er mulig de jakter på en terrorist, og kan hende John Cleese og / eller Tony Robinson (Baldrick i «Sorte Orm») var med. Noen som vet hvilken film det kan være? Mitt foreløpig beste alternativ er Channel 4-produksjonen «Licence to Live» (1994). Noen som har sett den?

Og send gjerne inn nye (vriene) spørsmål, eller tips til ingvald@startsiden.no.

Ukas trailer:

«The Prestige»

Foto: Sandrew Metronome

Etter «Memento», «Insomnia» og «Batman Begins» har jeg begynt å stole på at Christopher Nolan leverer varene. Nå kommer han med en sak om to rivaliserende illusjonister fra forrige århundreskifte, som tyner grensene for det mulige og moralske sin kamp om det beste trikset. Traileren ser lovende ut, og rollelista, som teller blant andre Hugh Jackman, Christian Bale, Scarlett Johansson, David Bowie og Michael Cane, er heller ikke til å kimse av.

Norgespremiere 12. januar 2007.

Ukas filmsite:

«Hollywood Stock Exchange»

Den viktigste målestokken i Hollywood er selvsagt ikke kvalitet, men penger. På denne nettsiden kan du kjøpe og selge aksjer i aktuelle filmer med virtuelle Hollywood Dollar (H$), og kursen indikerer hvor mange millioner dollar markedet forventer at en gitt film vil spille inn. Systemet er svært vitenskapelig utformet, og gir visstnok ganske så presise indikasjoner på hvordan filmer vil klare seg ute i den virkelige verden. Du kan også kjøpe såkalte Starbonds i skuespillere, verdisatt etter hvor mye filmene deres forventer å spille inn.