Meny

Superman Returns

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et koselig og nostalgisk gjensyn med gjengen. Artigst for 12-åringen i oss alle.

Supermann har en toppfart nært oppunder lysets hastighet, og hadde sikkert kunnet akselerert enda kjappere uten den flagrende og lite aerodynamiske kappen. Likevel løpte tiden på mange vis fra ham for et par generasjoner siden.

Moderne filmsuperhelter er gjerne røffere i kantene, noe «Superman Returns»-regissør Bryan Singer selv har utforsket i «X-Men»-filmene sine. Moderne helter er mørke i sjelen, psykologisk tvetydige og fristes til å la egoistiske hensyn påvirke heltevirksomhet.

Snill mann

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

Supermann er derimot bare snill og grei. Han har riktignok gjort sine bommerter i forholdet til Lois Lane, og ansvaret for verdens ve og vel tar på. Men han lyver aldri, er høflig, veloppdradd, alltid nybarbert og fin i tøyet.

Mannen av stål er en gammeldags superhelt - i ordenes aller beste forstand - og heldigvis har Singer og resten av gjengen bak «Superman Returns» motstått fristelsen til å modernisere, eller skrape riper i arvesølvet.

I stedet har de laget en ærbødig, stilfull hommage og nostalgitripp for alle millioner som i sin barndom tok den renskårne, gjennomgode helten til seg.

Friggin' Supermann!

Vi merker det allerede under åpningstekstene der de gamle gode blå bokstavene suser mot oss mens vi flyr gjennom verdensrommet til John Williams kjente temamusikk. Da boblet den gode følelsen fra barndommen opp i mellomgulvet; jeg skal til å se en ny film med friggin' Supermann!

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

«Supermann Returns» er proppet med kjente ikonografiske scener, karakterer og situasjoner; Meteoritten som lander på jordene til Kent-familien i Kansas. Supermann som løfter biler og berger fly. Supermann som svever lavt over vannet med Lois Lane i armene. Clark Kent som fomler og stotrer. Lex Luthor som fråder.

Vi tas med til den hektiske redaksjonen i The Daily Planet, til det arktiske Fortress of Solitude og vi er med ut i verdensrommet der Supermann kikker melankolsk og tynget ned på den plagede vesle planeten han føler sånt ansvar for. Alt ekstremt elegant gjennomført med stil og avvæpnende sjarme.

Spacey er best

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

Når det gjelder skuespillerne så tolker Brandon Routh hovedrollen med samme diksjon, mimikk og påklistrede dårelokk som Christopher Reeve. Det funker. Det skal liksom være sånn.

Filmlegenden Eva Marie Saint er rørende og sterk som Supermanns hardt prøvede adoptivmamma, mens Kate Bosworth er en mer pregløs Lois Lane enn Margot Kidder (som for øvrig nylig dukket opp i en episode av «The L-Word»).

Som forventet er Kevin Spacey i rollen som Luthor et herlig høydepunkt; Slem som satan, og trives med det.

Ny karakter

Det jeg savnet var et plott med mer spenning og snert. Filmen følger genrekonvensjonene trofast uten å klare å generere spesielt nervepirrende øyeblikk eller imponerende actionsekvenser. Dessuten halter det et par ganger der det bygges opp til storslåtte scener og følelsesmettede øyeblikk, uten at vi får tilfresstillende forløsning eller forklaring.

Foto: Sandrew MetronomeFoto: Sandrew Metronome

Singer kunne også ha spart seg for noen av de mest overdrevne Jesus-referansene, som blir vel pompøse og kitschy, og kjønnsrollefordelingen som impliseres i sluttscenen er vel ikke helt oppdaterte.

Når det er sagt, så dukker det opp en ny, overraskende karakter, som jeg ikke kan fortelle om her uten å avsløre for mye. Introduksjonen av vedkommende løfter uansett filmen en del, men det også holdes også mye tilbake, sannsynligvis fordi personen skal utvikles og bli enda mer sentral i den varslede oppfølgerfilmen som ventes klar i 2009.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus