Razorlights - Razorlights
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
De ser ut som slektninger av The Strokes der de står moteriktig antrukket i tettsittende svart på coveret på sin nye skive. Men man skal selvsagt ikke skue hunden på hårene.
For engelske Razorlight skiller seg noe fra sine amerikanske kollegaer, selv om også de har kommet godt ut av av hype-vanviddet i sitt eget lands musikkpresse.
Den gode debuten «Up All Night» solgte meget tilfredsstillende. Over en million eksemplar ble handlet inn, og hadde ikke 2004 vært året Franz Ferdinand valgte å introdusere seg på, ville kanskje Razorlight fått de aller største overskriftene.
Helt stille har det derimot ikke vært de to siste årene.
Har det i kjeften
Bandet har blant annet varmet opp for U2, deltatt under Mandela-konserten i Tromsø og den tilsynelatende arrogante vokalist og gitarist Johnny Borrel har gjentatte ganger kommet i søkelyset på grunn av sine verbale svingslag mot nye «up and coming»-band.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen det mest omtalte svingslaget kom likevel når han i fjor ble sendt i bakken etter et slagsmål med sin tidligere kamerat, den ikke helt ukjente bøllespiren Pete Doherty.
Costello og Clash
Som sagt kan man lett få The Strokes-assosiasjoner av coveret. Men der New York-bandet stivnet fast i sin nesegruse beundring for heltene i The Velvet Underground og raskt ble kjedelige kopier av seg selv, hører man i Razorlight lyden av The Clash og Talking Heads med avtrykkene av tidlig Elvis Costello (før han ble anonym og forglemmelig Bacharach-elsker).
Når jeg første gang satte denne i spilleren tvilte jeg på om bandet hadde klart å gjenta suksessen. For paradoksalt nok er det i starten det halter mest.
Den småfunky singelen «In The Morning» blir det første svakhetspunktet. Riktignok kommer den med et fengende gitar-riff helt i starten, men den taper seg stort utover i låten. The Clash-kopien «Who Need Love?» bygger opp store forventninger kun for å la kjedelige «Hold On» ta oss tilbake til utgangspunktet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen heldigvis kommer det virkelig noen gromme låter etter hvert som albumet skrider frem
To svensker
Jeg snakker da først og fremst om heftige «Before I Fall To Pieces». Pur popmusikk av det mest allsangvennlige slaget. Med sin Håkan Hellstrøm-aktige melodi og who-hoos oppfordrer den til sprudlende dans, latter og glede.
Svenske Björn Ågren trakterer her gitaren på herlig måte. Riffbasert og uten soloer slik det også stod formulert i «musiker-søkes»-annonsen han svarte på i NME før bandet ble stiftet.
Oppløftende er også det flotte sommer-refrenget til rolige «America». Når Borrel på «I Can`t Stop This Feeling I`ve Got» høres ut som en krysning av Costello og Tom Petty er vi definitivt inne på riktig spor.
Liker du Razorlight er det godt mulig du også vil like:
Entusiasmen daler riktignok noen hakk når de mer anonyme sporene «Pop Song 2006» og «Kirby`s House» spilles, men når det lefles med ska-pop på meget behagelige «Back To The Start» og fengende «Los Angeles Waltz» runder på slik en høy tone, glemmer vi for en stund slike sleivspark.
Noe overdrevent
Ifølge det selverklærte geniet Borrel kommer denne platen bortimot til å forandre verden. Å leke bråkjekk Liam Gallagher under intervju er sikkert moro, men noen skulle selvsagt lært mannen et par ting om måtehold.
Jo, det har blitt en bra skive som kvalitetsmessig kanskje til og med topper deres første utgivelse, men det får da være måte på til overdreven selvtillitt.
La oss være realistiske, så fantastisk er den ikke.
Men jaggu om den ikke fortjener en firer med et par plusstegn slengende etter seg.
Låter:
The Morning
Who Needs Love
Hold On
America
Fall To Pieces
Can`t Stop This Feeling I`ve Got
Pop Song 2006
Kirby`s House
Back To The Start
Los Angeles Waltz
Spilletid:
35.05
Hjemmeside: Razorlight
