Meny

Rock School

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Har du lyst til å se en gjeng nervøse barn bli skjelt ut av en mislykket, halvpsykopatisk rockemusiker? Her er filmen for deg.

- I'm gonna kill your fucking family!

- Do you love Satan?

- I'm gonna smash your face in!

Paul Greens pedagogiske metoder er ikke helt i samsvar med siste undervisningsreform. Han driver Paul Green School of Rock i Philadelphia, og presser sine elever beinhardt slik at de blir bedre enn de selv tror de kan bli. Det vil si han presser dem i alle fall.

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

Scenene som fester seg sterkest er av Greens frådende frustrasjonsutbrudd og utskjellinger av elever som ikke får til kompliserte Frank Zappa-soloer eller kikker på fingrene mens de spiller gitar.

- Don't look at your fingers! Do you want to know why? Because girl guitar players look at their fingers. Do you want to be a girl guitar player?

-

No…

-

Do you want to be in The Bangles?
- No…

Suksess for enhver pris?

I trange overfylte lokaler - skolen ser ut som et studentkollektiv morgenen etter at studielånet tikket inn på konto - freser Green mot lovende og mindre lovende barn, der de drukner bak trommesett eller forsøker å få de stutte armene rundt en altfor stor gitar.

Ungene blir stort sett flinke, virker det som. Spørsmålet er til hvilken pris? «You can't argue with success», sier en av foreldrene. Jeg synes man kan det, og velger å tro at filmskaperne er enige med meg.

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

Filmens styrke er i alle fall at den lar det være opp til seerne å vurdere om Green er et pedagogisk geni eller en destruktiv skrulling som lever ut egne tapte rockestjernedrømmer gjennom ungene.

Jeg har ikke hørt at noen av Greens elever har blitt drevet til selvmordsforsøk, alkoholisme eller psykiske sammenbrudd foreløpig, men ville ikke blitt overrasket om så var tilfelle.

Når det er sagt, så spiller og overdriver Green en del for kamera. «It's for the movie» sier han på røverspråk når en av elevene spør om det er nødvendig å være så sint.

Mangler sjarme

Ut fra omtale og trailer er det fort gjort å bli forledet til å tro at «Rock School» er en dokumentarversjon av Richard Linklaters «The School of Rock», men for meg minnet den mer om en musikalsk versjon av «Hell's Kitchen» med mindreårige.

Dersom du verken har sett spillefilmen «The School of Rock» eller dokuserien «Hell's Kitchen», så kan du leve et fullverdig liv for det, men for at du skal skjønne referansene her:

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

«The School of Rock» handlet om en fetladen, oppfarende og energisk musikkelsker (Jack Black) som lærer unger opp til å bli rockestjerner. De overvinner sine private indre demoner, lærer om rockens sjel, og finalescenen er en konsert der alle jubler i forbløffelse over hva disse smårollingene presterer.

Handlingen er på sett og vis den samme i «Rock School», men med vesentlig mindre avvæpnende sjarme og varme. I stemning minnet filmen meg som sagt mer om «Hell's Kitchen» («Elaka kocken» på svensk) der den britiske stjernekokken Gordon Ramsey skjeller ut aspirerende restauratører så grundig at tv-apparatene for sikkerhets skyld bør nedkjøles med is etter sending.

Lite gjennomtenkt

Det som gjør at «Rock School» skuffer, er likevel ikke at Green er så streng og metodene hans så lite tillitsvekkende. Med slik argumentasjon ville jo enhver dokumentar om folk man misliker vært dårlig.

Det er mulig du liker «Rock School» dersom du likte

Svakhetene til «Rock School» skyldes andre ting. Det hadde for eksempel vært interessant å se andre biter av «undervisningen» enn kjeftingen til Green. Vi ser lite av den faktiske øvingen. Hva lærer de egentlig på denne skolen, bortsett fra at de er noen talentløse små drittunger? Dessuten er det flere av ungene vi gjerne skulle bli bedre kjent med, men som filmskaperne ikke helt makter å komme inn på.

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

Temaet og menneskene i «Rock School» hadde fortjent en stødigere og mer gjennomtenkt filmskaper enn debutanten Don Argott. Det tok flere år å få filmen ferdig, og etter intervjuer å dømme skyldes det elendig planlegging.

- It was one of those things where there was very little thinking that went into it and when I met Paul, it just seemed that it was all going to work out, sa for eksempel Argott til blackfilm.com.

Resultatet virker tilfeldig sammensatt, ubalansert, ustrukturert og langt fra så engasjerende som det kunne blitt, gitt materialet.

Det er mye musikkdokumentarer på kino for tiden. Du har konsertfilmen «Neil Young: Heart of Gold», skildringen av den islandske rockescenen i «Screaming Masterpiece» og i august kommer den norske «It's Hard to be a Rock'n Roller» om et band fra Sunnmøre bestående av psykisk utviklingshemmede. Se heller en av disse.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus