Kunsten å hilse

Når man bor i et sosialisert samfunn, blir man jo etter hvert vant til å forholde seg til andre folk. Man blir vant til å snakke, smile og kjefte til andre mennesker.

Men hilsing er et probem. Det å hilse på andre mennesker er ikke så rett frem som man i utgangspunktet skulle tro.

Jeg er tilhenger av å hilse på mennesker i alle mulige sammenhenger, men det hadde vært så mye lettere å gjennomføre i praksis dersom vi bare hadde hatt én hilsemetode.

Når jeg går på bussen, for eksempel - hva er da korrekt hilsemetode? Bør jeg i det hele tatt hilse på bussjåføren? Hvis ja, hva gjør jeg? Rekker det med et kort nikk, eller bør jeg si «Hei» - og bør jeg smile?

Tiden på dagen spiller også en rolle. Er det morgen, kan jeg også si «god morgen». Noen hilsemetoder er direkte feil. For eksempel så kan jeg ikke si «god kveld» på morgenen uten at alle ser rart på meg og tenker «for en dust».

«Takk for sist» kan jeg ikke bruke heller. Den bruker man bare når man har sett hverandre før. Og selv om jeg har sett bussjåføren før, så hadde vi helt sikkert ikke så mye sosial omgang at det ville vært noe å takke for. Og hva er det man takker for, egentlig? Takk for en hyggelig stund?

Jeg har alltid vært usikker på hvor lenge jeg burde befunnet meg sammen med en person før det er riktig å si «takk for sist» neste gang vi møtes. Dessuten er det ikke nok å bare befinne seg sammen med en person - vi må ha gjort noe spesielt sammen. Jeg takker jo ikke for sist til de andre passasjerene selv om jeg ser dem minst en halvtime hver dag.

Jeg klemmer sjelden kolleger. Men det gjelder bare på jobben. Dersom jeg møter noen kolleger ute i byen, er klemming obligatorisk. Det vil si obligatorisk for kvinnene. Mennene håndhilser jeg på.

Og barn. Håndhilser jeg på barna dersom jeg skal presentere meg for en hel familie? Hvor gamle bør i så tilfelle barna være før jeg håndhilser på dem?

Det å hilse på svigerforeldre på det første møtet er det heller ingen fasit på. Bør jeg klemme, og dersom jeg klemmer, bør jeg da klemme begge to?

Det bringer meg inn på et kinkig område: klemming mellom menn. Menn klemmer menn helt annerledes enn menn klemmer kvinner. Det er i tillegg obligatorisk å klappe hverandre på ryggen. Stryking på ryggen er tabu. Helst bør klemmen være så lang at det vises at man setter pris på å se den andre mannen igjen, men samtidig være så kort at det ikke blir intimt. Intimitet er fysjom.

Somaliere håndhilser alltid på hverandre. Jeg kjenner en del somaliere, og når man tar dem i hånda, kjennes det ut som å ta i kokt spaghetti. Ingen hilser så slapt som somaliere.

På den andre siden av skalaen har du mennesker du møter i jobbsammenheng som kryster marg og bein ut av hånda di i et forsøk på å fremstå som store og sterke. Og så har du disse som ikke vi slippe. Skulle tro de led av mangel på kroppskontakt.

Hva mener du? Er hilsing kinkige greier, eller er det bare jeg som er helt ute i grøfta? Skriv inn dine kommentarer under.

Denne artikkelen er en kommentar, og inngår i artikkelserien «Bare Stein». De 10 siste artiklene i serien:

Norsk fiskerinæring forhindrer objektiv forskning
En ond dataånd fra helvete
Barn uten rettssikkerhet
Jeg er positiv og løsningsorientert
Idealismens trange kår i politikken
Karita & jeg
Du og jeg er enkle
17. mai - en bisarr greie
Telefonsalg bør ikke forbys
A drug looking for a market