Poseidon

Du må nok lete lenge etter en omtale av «Poseidon» som ikke nevner at regissør Wolfgang Petersen i sin tid laget tidenes beste undervannsfilm, nemlig den langsomme og ekstremt klaustrofobiske «Das Boot» (1981).

Men selv om regissøren er den samme, og selv om vi nok en gang skal tilbringe mesteparten av tiden under havoverflaten med folk som sliter med å overleve, er ikke «Das Boot» noe egnet referansepunkt.

(Foto: Sandrew Metronome)

Mange vil nok også nevne at Petersen dro til sjøs i «The Perfect Storm» (2000), og dessverre ligger nok den filmen langt nærmere den aktuelle premierefilmen med hensyn til sjangermessig forutsigbarhet og psykologisk dybde.

Den første katastrofefilmen

Det må vel også nevnes at denne historien er filmet før i «The Poseidon Adventure» (1972), som på mange måter var den aller første innen katastrofefilmgenren slik vi kjenner den i dag. Den filmen har i dag en stor og aktiv tilhengeskare - spesielt blant homser andre og camp-entusiaster - på grunn av sin gjennomførte 70-tallsstil. «Poseidon» vil ikke bli husket like lenge. Jeg er i ferd med å glemme den allerede.

«Poseidon» starter med en kjapp introduksjon av en håndfull karakterer. De har - som seg hør og bør - ulik alder, kjønn, etnisitet, seksuell legning, klassetilhørlighet og så videre. Så inntreffer katastrofen, den brokete gjengen finner ut at de trenger hverandre, og resten av filmen skildrer deres strabaser for å overleve, gjennom en serie tilsynelatende uoverkommelige utfordringer.

(Foto: Sandrew Metronome)

Slik sett er filmen og katastrofefilmsjangeren en metafor på smeltedigelen og kranglebøtta USA og tilværelsen generelt. Men ingen kjøper billett til en film som «Poseidon» for å få en leksjon i viktigheten av å samarbeide tross motsetninger og ulikheter. Man kjøper billett for å se et digert skip velte, og for å gispe etter luft med jevne mellomrom.

Åpner med brifing

Hva har filmen så å komme med? Tja… I dag skal det noe til å imponere med spektakulære maritime, filmeffekter. Vi har sett det meste, og mye har skjedd på den tekniske fronten i løpet de snart 10 årene som har gått siden «Titanic» (1997).

Det er mulig du liker «Poseidon» dersom du likte

* «The Poseidon Adventure»

* «Titanic»

* «Daylight»

Selv om budsjettet til «Poseidon» er relativt romslig (160 millioner dollar, mot 200 for «Titanic»), blir det ikke stort mer enn et par halvhjerta «wow». Pengene synes ikke på lerretet, og ekstra skuffende blir det når hele kalaset åpner med en teknisk brifescene der det sveipes over skipet og veksles brautende mellom dataanimasjon og ekte film. Den scenen bærer løfter om storslåtte panoramabilder og virtuos filming som i liten grad innfris senere i filmen.

Selve båtveltet er voldsomt nok, men blir unnagjort tidlig, og brorparten av handlingen foregår med skipet opp ned. Dette åpner også for visuell originalitet, svimlende retningsforvirring og uvante fysiske utfordringer, men heller ikke disse mulighetene er så godt utnyttet som man skulle ønske.

Fin fart

Det må likevel sies at Petersen holder et greit actiontempo, han behersker rommet og skaper varierte, intense situasjoner som gjør at man ikke får tid til å se altfor mye på uret. Karakterene er riktignok tynne, men realistiske nok for sjangeren.

(Foto: Sandrew Metronome)

Kurt Russell får for eksempel lov til å spille en mann med kondis tilpasset egen alder. Han gjøres ikke til superhelt, selv om karakteren hans er tidligere brannmann og ordfører av New York. Den nå 10-årige og for lengst erfarne barnestjernen Jimmy Bennett, forblir på sin side et barn med alt hva det innebærer.

«Poseidon» følger altså oppskriften uten mye ekstra dikkedarer eller pretensjoner om å være noe mer enn den er. Det nærmeste Petersen kommer å utfordre sjangerens regler må være at han lar folk flyte rundt også etter at de har krepert, og at han ikke gjør noe nummer ut av at en av karakterene er homse. Ellers får du det du betaler for. Popkornet kommer i tillegg.