Tellusalie - Is The Outside Still There?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er ikke hvert band forunt å bli spellemannsnominert for sin debutplate. Nå vant riktignok ikke Fredrikstad-kvartetten Tellusalie (Tell Us A Lie) den gjeve prisen for beste rockealbum i 2004 (den gikk derimot til finfine «Smugglers» av WE), men deres «Tangerine Dreams» markerte seg likevel som en sterk poprock-skive med mange fengende melodier.
På den platen fikk gutta produsenthjelp av Knut Schreiner fra Turboneger/Euroboys. Schreiner, som også sies å være den som «oppdaget» bandet, fikk mye skryt for sin produksjonsinnsats, men nå har Tellusalie derimot valgt å gjøre hele den jobben på egenhand.
Lydbildet har på ingen måte tatt noen skade av det. Det hele låter pent, behagelig og samtidig ganske friskt.
Overdriver ikke
Bandet lesser da heller ikke på med altfor mange elementer i låtene sine. Det holder som regel i massevis med den tradisjonelle røra av gitarer, trommer og bass, men det er også rom for en plukkende banjo eller et velklingende orgelbrus i ny og ne.
Som på «Tangerine Dreams» blir vi introdusert for stødige poprock-melodier med relativt enkle oppbygninger. En fot står fast i et visevennlig Neil Young-landskap og den andre i et litt mer rockete Ricochets-terreng.
Mistet stemmen
Et av bandets viktigste kort har siden starten vært den sjarmerende og velklingende stemmen til vokalist Ole Jørgen Ottosen. Han har et oralt uttrykk som er en slags hybrid versjon av nevnte Neil Young blandet med en litt yngre Jeff Tweedy (Wilco).
Men det er likevel ingen selvfølge at han er med og synger her. I fjor mistet han faktisk stemmen og måtte gjennomgå en omfattende operasjon for å få den tilbake. Heldigvis gikk det godt til slutt og her synes han å være tilbake i bra slag.
Lo-fi rock og country
Man kan nok også si at Tellusalie har beholdt mye av den enkle lo-fi sjarmen (naiviteten) fra førsteskiven, en sjarme de på mange måter deler med en kar som St.Thomas.
Og i likhet med den forhenværende postmannen komponerer bandet noen herlige folk-viser.
«Queen Latoya» er en svingende cowboy-hymne med strålende tekst. «Instant Joy» tilhører bortimot samme sjanger, mens «See You Sometimes» er countryfolk av den mer ettertenksomme og åpenbart triste typen.
Liker du Tellusalie er det godt mulig du også vil like:
«Is The Outside Still There?» inneholder derimot mer enn bare slidegitarer, humpete bassganger, trommevisping og tekster om å bli dumpa av dama. Mer enn bare country altså.
Drømmende «D Major» med sine smått soniske innskudd fungerer veldig bra. «Scared Bird, Pretty Bird» er en drivende åpner som høres ut som en blanding mellom The Clash og Modest Mouse og under «Kick it Back» kommer en Harvest-era Young frem på sitt klareste.
Flere av de mindre umiddelbare melodiene har også vokst seg fram som favoritter den siste uka, noe som vel og må sies å være et kvalitetstempel
.
Selvsagt er ikke alt her hundre prosent vellykket. Når bandet prøver å gå Rolling Stones i næringa på «Cautious Clay» holder ikke jeg interessen oppe særlig lenge. Visen «Twenty Eight» kunne trengt en mer interessant melodi og «Sorrow» blir hengende igjen som en lite truende Nick Cave.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette holder i massevis
Vi godtar likevel noen få skjønnhetsfeil. Vurdert som en helhet holder «Is The Outside Still There?» et meget høyt kvalitetsnivå og personlig mener jeg nok at Tellusalie må kunne anses som et av de mer spennende rockebandene som finnes her i landet.
Så gjenstår det bare å se om det blir sprelske spellemenn ut av dem denne gangen.
Låter:
Scared Bird, Pretty Bird
Kick It Back
Big Boys Bark
Cautious Clay
D Major
Instant Joy
Man Of The Matches
See You Sometimes
Sorrow
Twenty Eight
Queen Latoya
Spilletid:
39.56
Hjemmeside: Tellusalie (myspace)
