Brut Boogaloo – When The Dog Takes Over
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det har tatt sin tid for det Oslo-baserte rockebandet Brut Boogaloo å få gi ut sin første fullengder. Men så har da mye rart hendt siden EP'en «Do the Boogaloo» fikk en tålig grad av euforisme til å spre seg blant musikksynserne i 2001.
En lang ferd
Vi snakker bandutskiftninger og tekniske studioproblemer, men også hyggelige ting som by:Larm og en drøss med konserter i hovedstaden.
Vokalist Henning Solvang (eller Doom Perignon som han kalte seg i Thulsa Doom-dagene) er faktisk det eneste «originale» medlemmet som står tilbake i dagens Brut Boogaloo. Nå fremstår det musikalske kollektivet som en demokratisk dropspakke av nordmenn og svensker med nyankomne Børge Henriksen (trommer), samt blågule Peter Olofsson (gitar) og Peter «Bosse» Boström (bass) på plass i rekkene.
Syttitallet
Albumet med den alarmerende tittelen «When The Dog Takes Over» er en velspilt og tidvis meget fengende retrorock-samling, med stemning og uttrykk klart tuftet på mange av rockedryssene frå det glade syttitallet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet betyr her riffbasert rock med fyrrige gitarsoloer, fyldige vokalharmonier, plusset på med noen ørevennlige refrenger.
Nordiske likesinnede
Brut Boogaloo er så visst ikke de første skandinavene som beveger seg etter de linjene. Av mer eller mindre hørbare grupper som alle raver rundt i noenlunde samme musikalske terreng kan vi for enkelthetens skyld slenge ut navn som The Hellacopters, Cadillac, Brimstone og Cato Salsa Experience. Og det finnes selvsagt mange flere der ute, så det store særpreget er ikke Brut Boogaloos mest markante trekk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen musikk trenger tross alt ikke alltid være noe nytt. Mange av låtene her (særlig på første halvdel) holder såpass høy standard at det spiller mindre rolle at musikken ikke føles så fryktelig unik eller særegen.
Med en mer pop-orientert struktur enn resten er kanskje «Hour of Darkness» og «Room Of Mirrors» de to enkleste sporene å falle for. Fengende «Carry Me Home» hørest ut som oppspritet Beatles på sine seneste år og flere av det mer drivende låtene er heller ikke langt unna rent kvalitetsmessig.
Artikkelen fortsetter under annonsenLiker du Brut Boogaloo er det godt mulig du også vil like:
Nå vet jeg ikke hva som blir utgitt som singler her, men «LadyLip» vil utvilsomt være et godt valg. Det samme kan sies om «Strike One» (som for øvrig var med på lydsporet til filmen «Izzat»), da mye på grunn av det energiske bass og synth-spillet i avslutningen. Det må også bemerkes at «Ladies, Fish & Gentlemen» har et helt upåklagelig refreng.
Sprikende kvalitet
Litt synd da at «When The Dog Takes Over» ikke holder seg like bra hele veien. Mot slutten kommer de mer anonyme tonene til syne, der under slitne rockere som «Midnight Monkey», «Move Too Slow» og «Diamond On A Robe».
Når også deres forsøk på Zeppelin-rock under «Wasting My Time» heller ikke blir særlig engasjerende, trekkes helhetsinntrykket selvsagt noe ned.
Artikkelen fortsetter under annonsenOppsummende vil jeg likevel si at Brut Boogaloo har levert en overbevisende rockeplate, som i kvalitet overgår flere av utgivelsene deres nevnte likesinnede har maktet å komme opp med i det siste.
At det i tillegg er en debutplate vi snakker om her, lover samtidig veldig godt for fremtiden.
Spor
Strike One
Ladylip
Carry Me Home
Ladies, Fish and Gentlemen
Wasting My Time
Room Of Mirrors
Hour Of Darkness
Move Too Slow
Midnight Monkeys
Hours Never Ending
Diamond In A Robe
Spilletid: 42.59
Hjemmeside: Brut Boogaloo
