Kraftfull soul i sola
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Gnarls Barkley, Norwegian Wood, 15.06.2006
Gårsdagens første høydepunkt i Frognerbadet var forbeholdt den smått legendariske produsenten og DJen Danger Mouse (leverte i 2004 «The Grey Album» som var en remix av Beatles «White Album» og Jay-Zs «The Black Album») og rapperen Cee-Los klubbprosjekt Gnarls Barkley.
Men duoen bak monsterhiten «Crazy» hadde merkelig nok blitt satt opp allerede klokken 18.00 under festivaldag nummer to av årets Norwegian Wood.
Vokalist Cee-Lo var stor i dobbel forstand (Foto: Stig Henning Morken)
For å bøte på dette hadde vokalist Cee-Lo og sample- og tangentmester Danger Mouse utvidet bandet til å bestå av hele 13 stykker (trommer, bass, gitar, elektronikk, tre korister og fire strykere), og gjorde så godt de kunne for å dra opp stemningen blant en lettere bedagelig forsamling publikummere, med en kraftfull pakke uptempo og funky soul.
Det gjorde vel heller ingen ting at de stilte i hvite kampsportdrakter...
Spennende
For de som kjenner Gnarls Barkley fra det glimrende albumet «St. Elsewhere», var konserten kanskje en overraskelse all den tid platas elektroniske preg ble tonet ned til fordel for et langt mer organisk uttrykk.
Danger Mouse styrte showet og viste frem ypperlige tangentkunnskaper (Foto: Stig Henning Morken)
Dette var spesielt merkbart på en herlig og fullstendig nedstrippet versjon av «Transformer», en altoppslukende «Go-Go Gadget Gospel» og en groovy «St. Elsewhere». Her fikk også frontfigur Cee-Lo spille ut rollen sin som messende predikant, og jeg tok meg i å ønske at de hadde sluppet det kraftige solskinnet som dannet rammen rundt konserten.
Dette skulle vært innendørs og helst i en trang, svett og skitten liten bule.
Cee-Lo imponerte med en rå og grumsete soulstemme, og den rockete «Gone Daddy Gone» (Violent Femmes-cover), den mørke «The Boogie Monster» og gospelinspirerte «Just A Thought» satt akkurat som de skulle.
Gode greier med andre ord!
Lite variasjon?
Størst jubel høstet bandet da de leverte sine to hitsingler, og der den lystige årgangs-soulen på «Smiley Faces» faktisk sto seg godt til solskinnet, ble publikum kanskje litt overrasket over en noe tilbakelent versjon av «Crazy». Men kult var det uansett, og det var egentlig ganske tøft gjort å tukle med sistnevnte.
Duoen Gnarls Barkley (Foto: Stig Henning Morken)
Nå har Gnarls Barkley kun gitt ut ett album, og dette satte dessverre noe preg på gårsdagens konsert. For det første har de ikke så voldsomt mye materiale å ta av, noe som gjør at publikum blir litt avventende til det de leverer.
For det andre gjorde bandsammensetningen til at flere av låtene fikk en for lik innpakning, og man sleit faktisk litt med å skille noen av låtene fra hverandre.
Dette hadde man kanskje løst ved å fokusere i større grad på det elektroniske og rytmiske ved låtene.
Uansett sto Gnarls Barkley for en meget fornøyelig seanse, og var vel sånn sett et langt smartere valg enn å lide seg gjennom VM-kampen mellom England og Trinidad & Tobago.
Sterk firer!
Hele gjengen i aksjon (Foto: Stig Henning Morken)
Strykekvartetten hadde interessante farger på instrumentene sine (Foto: Stig Henning Morken)
Danger Mouse i dyp konsentrasjon (Foto: Stig Henning Morken)
Gnarls Barkley: Hjemmeside Norwegian Wood: Hjemmeside
Mer i magasinet Neste Klikk
Norwegian Wood
Det virkelige startskuddet (15.06.2006)
Roger Waters: En bleik kopi (14.06.2006)
