Keane - Under The Iron Sea
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg har i flere sosiale sammenhenger hørt mishagsytringer bli slengt ut mot den britiske gruppa Keane. De har blitt stemplet som kjedelige og puslete Coldplay-kopier, karakteristikker som har gått igjen flere ganger også i den tabloidiserte delen av britiske musikkpresse.
Noe av grunnen til at Keane vurderes som kjedelige er nok at bandet består av relativt rolige folk som ikke er innblandet i noe særlig av skandaler og annet tullball.
Men jeg kan samtidig forstå at enkelte ikke faller for den sløye pianobaserte musikken som Keane har blitt slike eksponenter for.
Eventyrlig suksess
Men det er langt flere som faktisk faller for den. Bandet opplevde en eventyrlig suksess med sin første ordentlige utgivelse «Hopes And Fears». 61 uker inne på VG-lista, 63 000 tusen solgte album i Norge, 5 millioner solgte verden over - jo da, man kan trygt si at det tok av da de først gjorde seg bemerket i 2003/04.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPersonlig likte jeg ganske godt deres mildt melankolske og gitarfrie pianopop.
Eller rettere sagt: Hva var det ikke å like med slike catchy melodier som «Somewhere Only We Know» og «Everybody´s Changing»?
Et band på retur?
Dessverre blir nok nyankomne «Under The Iron Sea» som en liten nedtur å regne. De stiller nå med et låtmaterial som er langt semre enn det forgjengeren kunne by på. Ikke at de dermed har skiftet stil på noen måte. Fremdeles står band som U2, Coldplay og A-ha igjen som naturlige sammenligninger. Men det virker som om Keane har saktet betydelig akterut i forhold til alle disse.
Under intervjuer i forkant av utgivelsen snakket bandet stolt om å ha fått et røffere og mer skittent lydbilde. Dette er langt fra tilfelle så vidt jeg kan bedømme.
Med unntak av et par unødige minutter med synth-eksperimentering på slutten av «Put It Behind You» er det lite rufsete her.
Vi rører fortsatt rundt i det lettfattelige og umiddelbare hjørnet av enkle popmelodiers vesen og det er på ingen måte noe truende, verken med produksjonen på platen eller låtene.
Artikkelen fortsetter under annonsenLiker du Keane er det godt mulig du også vil like:
- Coldplay
- Embrace
- Doves
Fremdeles er det et luftig piano som danner utgangspunktet for sanger av mer eller mindre orkestral karakter. På velkjent manér tilføyer frontfigur Tom Chaplin sin lyse, silkemyke stemme til sangene og går opp i falsetten på en fullstendig spiselig og ikke-James Blunt-aktig måte.
Mangler de virkelig gode låtene
Men at musikken er umiddelbart iørefallende trenger så visst ikke alltid være et kvalitetstegn. Mye her glir lett inn, men også forbausende lett ut.
Her er få melodier som evner å klistre seg til hjernen og være interessante utover to-tre lyttinger.
Noen låter har riktignok større potensial enn andre. Førstesingelen «Is it Any Wonder» har rullet og gått på både radio og fjernsyn i det og siste og har et bra refreng som er både allsangsvennlig og pent i sommervarmen.
Kvaliteter har også spor som «Nothing In My Way» og «Leaving So Soon». Dette er hederlige forsøk som bryter med monotonien som preger så mye av denne platen.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg vil tro at kritikken mot bandet ikke på ingen måte blir mindre etter dette.
For nå har Keane virkelig blitt kjedelige.
Spor:
1: Atlantic
2: Is It Any Wonder?
3: Nothing In My Way
4: Leaving So Soon?
5: A Bad Dream
6: Hamburg Song
7: Put It Behind You
8: Crystal Ball
9: Try Again
10: Broken Toy
11: The Frog Prince
Spilletid:
50.32
Hjemmeside: Keane
