Meny

En litt bleik kopi

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Legendariske Rogers Waters inntok Frognerbadet i går kveld til voldsom jubel, men maktet vel ikke helt å leve opp til forventningene.

Rogers Waters:

«

The Dark Side Of The Moon Tour Live

»

,
Norwegian Wood, 14.05.2006



Jeg hadde mildt sagt store forventninger til åpningskonserten av årets Norwegian Wood. Det var forsåvidt kult nok i seg selv at den tidligere bassisten og frontfiguren i Pink Floyd, Roger Waters, var på plakaten. Men det som var spesielt, var at han skulle spille det sagnomsuste Floyd-albumet «The Dark Side Of The Moon» i sin helhet.

At han også skulle spille et utvalg av andre Pink Floyd-komposisjoner, samt et knippe sololåter, gjorde vel heller ingen skade.

Med andre ord en begivenhet av de sjeldne her til lands, noe som som også hadde gitt seg utslag i at konserten ble utsolgt på rekordtid (18 minutter).

Lovende start


Roger Waters (www.roger-waters.com)Roger Waters (www.roger-waters.com)

Det hele kom også i gang på en solid måte med åpningsnumrene «In The Flesh?» og en nedstrippet «Mother». Nå skal det sies at Oslo-solen ikke akkurat var den beste rammen for dystre meningsytringer fra Waters, men det fikk så være. Artig var det likevel å se den gamle mannen i aksjon.

Jeg må nok innrømme at jeg var litt skeptisk til hvordan Waters kom til å løse de vokale oppgavene (i og med at Dave Gilmour som oftest var den som bar Pink Floyd vokalmessig), men da bandet dro i gang en ypperlig versjon av «Shine On You Crazy Diamond», kom gåsehuden sigende.

Da «Shine On...» så ble etterfulgt av nok en oppegående versjon av en Pink Floyd-låt («Have A Cigar»), ante jeg konturene av en legendarisk aften.



Nå tok jeg dessverre en smule feil, for både «Wish You Were Here» og mannes solostoff, som ble servert i kveldens første sett (blant annet «Leaving Beirut»), var alt annet enn imponerende.

Men det var likevel konsertens andre hovedbolk som de fleste var interessert i, og da anså jeg forsåvidt den første timen som intet mindre enn en bra oppvarming.

Hva skjedde?


(www.roger-waters.com)(www.roger-waters.com)

Kveldens andre sett begynte på mange måter bra med instrumentalen «Speak To Me», og «Breathe» gjorde bandet heller ingen skam på.

Problemet var at Roger Waters etter hvert ga fra seg mer og mer av vokalarbeidet til sine medmusikanter, mens han i stedet, merkelig nok, var mest opptatt av å rusle rundt foran publikum mens han av og til henga seg til litt koring («Time» etc.).

Neste stopp var den uhorvelig krevende «The Great Gig In The Sky», og selv om Carol Kenyon gjorde en akseptabel innsats, var det milevis fra den innlevelsen og sjelen Clare Torry presterte på originalversjonen fra 1973.

Nå kan det kanskje argumenteres for at det er urettferdig å skulle sammenligne denne konserten med originalmaterialet, men når Waters legger opp til en Dark Side-kveld på denne måten, er det praktisk talt umulig ikke å skulle gjøre det.


Da Waters heller ikke tok vokalansvar på «

Money»

, synes jeg det var i ferd med å utvikle seg til en aldri så liten parodi.



Det er greit nok at gitarist Dave Kilminster kan gjøre en grei vokalinnsats, men man kom hovedsakelig for å se Roger Waters strø om seg med magi - ikke en gjeng dyktige studiomusikere gjøre streite cover-versjoner av legendarisk Pink Floyd-materiale.

Ørliten hevning


Nå fikset bandet faktisk «Us And Them» og «Brain Damage»/«Eclipse» på en fin måte, men det var nok en gang skuffende å bevitne at Waters ikke benyttet seg av det sprengstoffet som tross alt befinner seg i låtene på «The Dark Side Of The Moon».

I løpet av dette settet hørte jeg riktignok flere lovende anslag til noe potensielt stort, men akkurat da jeg forventet at Waters skulle ta det musikalske opp til et høyere nivå, flatet det i stedet ut og ble litt tamt og småkjedelig.

Nå skal det sies at Roger Waters tok tak i konserten med en tøff versjon av «Another Brick In The Wall» (første ekstranummer), men han utviste nok en gang dårlig skjønn da han lot medmusikantene sine synge seg gjennom de beste partiene av avslutningslåten «Comfortable Numb».

Mest sannsynlig innså han sine vokale begrensninger denne onsdagskvelden (brant han for mye krutt i første settet?), der han i stedet safet seg gjennom mange av låtene.

Sånn sett ble han intet mindre enn en statist i eget show.



Og hadde det ikke vært for at han tidvis imponerte tidligere på kvelden, hadde han sannsynligvis endt opp med noe annet enn den syltynne fireren han til slutt dro i havn.

PS! Roger Waters er viden kjent for sin vektlegging av det audiovisuelle aspektet ved konserter, men nå er det nå en gang ganske så lyst i Norge på denne tiden. Resultatet av video- og pyroshowet ble nok dermed ikke helt som hovedpersonen hadde sett for seg, og spesielt pyroen fikk et visst preg av en dårlig gitaronanerende 80-tallsfest.

Roger Waters: Hjemmeside

Mer i magasinet Neste Klikk

Musikk
Konsertanmeldelser


ABC Startsiden:

Musikk
Musikkanmeldelser


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus