Espen Lind /Kurt Nilsen /Alejandro Fuentes /Askil Holm - Hallelujah Live
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
All presse er god presse. Dette kommersielle mantraet stemmer nok ikke alltid, men blir man heftig profilert i forkant av en utgivelse (det være seg både positivt og negativt), bruker dette sjelden å være dumt for platesalget.
Konstellasjonen Espen Lind, Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm, eller «De Nye Gitarkameratene» som vi nå alle ynder å kalle dem, har i alle fall ikke blitt lidende av manglende presse.
Men det er heller ikke så rart at både Akersgata og mange av oss andre har vist interesse. Når noen av de mest synlige figurene i norsk musikkliv de siste årene slår seg sammen til det som minner om en klassisk supergruppe, er det klart at noen øyenbryn heves.
Et sikkert løp
Under dette live-opptaket fra Oslo Spektrum blander gruppa egne komposisjoner sammen med låter hentet fra gruppas egne musikalske helter. Firkløveret kjører et ganske sikkert løp og der inne blant de 17 sporene finner vi blant andre U2 («Desire»), Seal («Kiss From A Rose), Bruce Springsteen («The River») og Tom Petty («Mary Jane's Last Dance»). De ser seg altså litt bakover i musikkhistorien.
For å si det kort er Hallelujah Live langt fra så ille som noen hadde fryktet, men heller ikke så bra som det burde ha blitt.
Som deres nye kallenavn tilsier har de med seg gitarene sine. Riktignok er det et backingband i ryggen deres, men de står selv for mye av instrumenteringen. Det veksles broderlig mellom hvem som tar sjefs-vokalen og hvem som får ansvaret for koringen, men man kan vel si at trønderen Holm er den som eksponerer seg minst her.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenUoriginalt
Hiver man seg i kast med et slikt utsøkt materiale som det gjøres her, bør man i det minste prøve å lage noen interessante tolkninger ut av det. Mye ender derimot opp som platte, uoriginale og pregløse versjoner som på langt nær kan måle seg med originalene. Selvsagt en allsangvennlig standardpakke, men så altfor altfor trygt.
David Gray-coveren «Sail Away» høres kjedeligere ut en noensinne, Seals «Kiss From A Rose» blir redusert fra svevende epos til puslete sviske, Leonard Cohens «Hallelujah» er i beste fall middelmådig fremført og «Unloved» (Espen Lind) er virkelig ingen god låt. Punktum.
Artikkelen fortsetter under annonsenSelvsagt er ikke dette noen radbrekking i ekte karaoke-stil. De synger altfor bra til det. Men den innlevelsen og formidlingstrangen en faktisk vil finne på nærmeste karaoke-bar kunne vi virkelig behøvd her.
Men alt er ikke rene sorgen heller. Countrylåten «I'm A Man Of Constant Sorrow», kjent fra filmen «O Brother Where Art Thou», er ganske artig hee haw, de to åttitalls-hitene «Stay On These Roads» (A-ha 1988) og «The Boys Of Summer» (Don Henley 1984) er stemningsrike og pene. Det samme kan vel sies om de to Kurt-låtene «Weddings Off» og «Never Easy».
Foto: Mariann Dybdahl (VG)
Kurten overbeviser
Jo, for det som virkelig redder denne sommerplaten er faktisk Kurt Nilsen, den eneste av disse fire som har en stemme troverdig og sterk nok til å føre så kjente sanger til nye og interessante høyder.
At dette har blitt mer enn en planlagt enkeltopptreden på julebord skyldes nok først og fremst at gruppa trives godt i hverandres selskap. Men det å få sjansen til å reise rundt og bli bejublet av en større menighet er vel heller ikke å forakte. Det forstår vi da veldig godt.
Artikkelen fortsetter under annonsenAt det muligens også vil kunne gi en boost til solo-karrierer av noe varierende suksess, er en annen solid bonus å ta med seg.
Låter:
1: Unloved
2: Sail Away
3: Mary Jane
4: Weddings Off
5: Stars
6: Kiss
7: Desire
8: Stay On These Roads
9: Never Easy
10: The River
11: Constant Sorrow
12: Can't Make You Love Me
13: I Got A Woman
14: Boys Of Summer
15: When Susanna Cries
16: Hallelujah
17: Natt Forbi - (bonus)
Spilletid:
66.18
