16 Blocks

Vi har lært det nå: En skikkelig politihelt på film skal være forsoffen, forfylla, desillusjonert, småkorrupt, suicidal, skilt, halt, og stå i fare for å bli suspendert fra sin stilling. Gjerne alt på en gang. Men så oppstår situasjonen som får idealer og instinkter til å våkne med gutturale brøl.

Sliten snut

(Foto: Scanbox)

Den aldrende New York-politimannen Jack Mosley (Bruce Willis) heller i seg spritslantene han finner på åsteder, og subber seg gjennom nok et nattskift. I det han skal til å stemple ut må han motvillig kjøre den skravlete og nervøse Eddie Bunker (Mos Def) fra arresten til rettssalen. Han skal være der før klokken ti. Nå er klokka åtte. Det er 16 kvartaler å kjøre. Derav filmtittelen.

Da Jack gjør et kort, men presserende stopp ved en spritsjappe, blir Eddie forsøkt henrettet, og Jack skjønner at irritasjonsmomentet i baksetet er mer enn bare en «nobody» slik sjefen sa. Det viser seg nemlig at det han skal vitne om i retten er noen svært stygge ting Jacks kollegaer har gjort, og ingen tyster ustraffet på lovens klamme arm…

Bruce med bremser

Enkelte risikerer kanskje å bli skuffet over «16 Blocks» fordi Bruce Willis er med. Ikke det at han gjør en dårlig jobb, men fordi det tross alt oppstår visse forventninger når «Die Hard»-stjernen spiller purk i en actionthriller.

(Foto: Scanbox)

Dessuten er han altså alkoholisert og desillusjonert, han må ta seg gjennom et sterkt trafikkert Manhattan sammen med en motvillig svart mann, tiden er knapp og slemme menn er ute etter dem. Omtrent som i «Die Hard: With a Vengeance», med andre ord. At Richard «Dødelig våpen» Donner står for regien gjør også sitt til at man spenner fast sikkerhetsbeltet og forbereder seg på en aldri så liten heisatur.

Men fra det øyeblikk du ser Bruces slitne, gustne tryne sige inn på lerretet skjønner du at her må tempoet ned noen hakk for at det skal bli troverdig. For all del, dette er ingen energiløs gammelmannsthriller, og actionsekvensene sitter som de skal. Det er bare litt færre av dem, og det foregår også ganske interessante ting på andre plan og i mer sindige scener.

En av filmens mest positive overraskelser i så måte er pludringen til Mos Def («Haikerens guide til galaksen»). Hiphopperen skaper en tragisk, men underholdende og troverdig småkriminell skarping, med en usedvanlig fascinerende sosiolekt. Det å se Willis streve såpass seigt med alkohol og konsentrasjon, gjør også vondt på en god måte. (Han er sliten nå. Var ikke sånn det skulle bli. Ikke dette han drømte om…)

Politi på ville veier

(Foto: Scanbox)

Filmens sentrale konflikt mellom politifolk på hver sin side av loven kan minne litt om for eksempel den andre filmen i «Dirty Harry»-serien, «Magnum Force» (1973), for de som måtte huske den. Det dreier seg også her om politifolk som har mistet av syne grensene for hvor langt loven kan tøyes for å få jobben gjort. Det handler om misforstått og overdreven lojalitet blant de blåkledde, og om å avkle det høyreekstremistiske synspunktet at enkelte kriminelle er uforbederlig avskum som kan ofres til samfunnets og politietatens beste.

(Plottet i «16 Blocks» har for øvrig også sterke likhetstrekk med en annen Eastwood-film fra 70-tallet, nemlig «The Gauntlet» (1977) der en alkoholisert Clinter'n skal eskortere en tystende prostituert fra arresten i Las Vegas til rettssalen i Phoenix, men nok om gammal moro.)

Jeg trodde jeg hadde nakkegrep om denne filmen flere ganger. «Var det slik det skulle ende, da gitt», tenkte jeg og knøt på meg skoene i påvente av en svulstig avrunding. Men så spreller den vesle jævelen seg løs fra nevene mine, og piler inn en trang sidegate som jeg ikke hadde lagt merke til.

Slikt noe gleder jo en desillusjonert, forsoffen, småkorrupt og tidvis forfylla filmanmelder.