Når fienden ikke banker på døra
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tenk deg at du sitter i din egen stue, godt innpakket i et pledd og ser på en god film. Tenk deg at du ser på en film om hvor galt det er i store stygge USA, «Bowling for Columbine» for eksempel.
Du lever deg inn i filmen og rister rystet på hodet over det du ser. Folk er så redde at de føler at de må ha pistoler for å beskytte seg selv. Det er trist og det er galt.
Midt i filmen hører du noen som romsterer et annet sted i leiligheten, men det er ingen andre hjemme. Litt etter hører du det går i døren. Hmmm… Du reiser deg opp, går ut i gangen og ser at ytterdøren står på gløtt. Du tenker ikke mer over det, låser døren og ser filmen ferdig.
Når den er ferdig går du gjennom kjøkkenet og inn på soverommet. Og det er da du oppdager det: Noen har vært der. Digitalkamera, MP3-spiller, mobil og lommebok er forsvunnet. Du nekter å tro at noen har vært der inne mens du satt i det andre rommet, så du leter litt. Men jo da, tingene er borte. Noen har faktisk vært der.
Dette hendte hjemme hos undertegnede i går kveld. Det overrasket meg og gjorde meg sint, lei og ikke minst redd.
Redd og litt lettet, fordi det kunne gått så mye verre. Hva hvis jeg hadde gått ut for å sjekke da jeg hørte de første lydene? En som går inn til fremmede mennesker, mens de er hjemme, og forsyner seg av tingene deres kan langt fra være stabil. Hvem vet, kanskje hadde vedkommende en kniv. Uansett, vi ville skremt hverandre. Det kunne gått galt.
Det neste som slår meg er at dersom jeg bodde i USA kunne det gått enda verre. Bodde jeg der kunne jeg lett vært eier av en av de mellom 190 og 250 millionene pistoler som er i omløp i landet. (Selv om jeg liker å tro at jeg ikke ville vært det.) Og da kunne det endt med døden for en av oss. (For er det ikke sånn at det ofte er eieren av pistolen som ender opp skadet eller drept?)
Trygge lille Norge er langt fra så trygt som jeg liker å tro, men takk og lov for at vi ikke har blitt like redde som amerikanerne. Jeg priser meg lykkelig for at vi ikke har rett til å beskytte hjemmene våre med skytevåpen, og jeg krysser fingrene for at vi aldri kommer dit.
Men husk: Lås alltid døren.
