Meny

Sonic Youth – «Rather Ripped»

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Rather Ripped» beviser at soniske superhelter aldri rustner. En strålende skive har det blitt.

Spør en gruppe Sonic Youth-kjennere om hva som er bandets beste utgivelse, og sannsynligheten er stor for at det vil bli gitt en rekke forskjellige svar.

Noen vil nok foretrekke de mer introverte og støyorienterte skivene fra New York-bandets tidlige periode, derunder «Confusion is Sex» (1983) og «Bad Moon Rising» (1985). Andre igjen vil vel favorisere skiver fra epoken rundt 90-tallet der Sonic Youth utvidet sitt uttrykk, lot den verste støyen ligge, og svinget over på en litt mer poporientert linje.

En epoke der «Daydream Nation» (1988) og «Dirty» (1992) har blitt stående som de klareste eksempler.


Men så er det også de som mener at Sonic Youth er som en gammel årgangsvin; de modnes med alderen.

Utgivelser som for eksempel «Murray Street» (2002) og «Sonic Nurse» (2004) viser med klar tydelighet et band som lyder (noen vil si forbausende) friskt, selv om det har gått noen tiår siden deres aller første sure tone ble spilt.

Det Sonic Youthske


Stilmessige forandringer har altså kommet opp igjennom karrieren. Man kan vel se det som en overgang fra det tidvis svært utilgjengelige, til det langt mer kommersielle.

Men samtidig har bandet beholdt sitt noe unike særpreg og har selvsagt aldri sluttet å være eksperimentelle i musikken.

Selv om mange band, deriblant trønderne i Motorpsycho, har hatt stor glede i knabbe rimelige doser med musikalsk New York-snadder, har Sonic Youth noe «eget» over seg - som de langt på vei har maktet å beholde helt for seg selv.

Siden sist har multi-instrumentalist og det inkorporerte medlemet Jim O'Rourke valgt å konsentrere seg om egne prosjekter. Tilbake står vi med det klassiske, dog ikke 100 prosent originale, Sonic Youth-crewet. Thurston Moore (gitar, vokal), Kim Gordon (bass, vokal), Lee Ranaldo (gitar) og Steve Shelley (trommer).

Allerede ved første gjennomgang av «Rather Ripped» hører vi at de velkjente og tidløse Sonic Youth-vibbende kommer til sin rett. Som på bandets seneste utgivelser svever vi rundt innenfor et lettere støybefengt pop-rock-landskap.

Variert og solid


De 13 gitarbaserte låtene (inkludert ekstranummeret) bygges ikke opp etter en klassisk modell av vers/refreng med en kjapp solo innimellom. De bøyes og tøyes heller i forskjellige retninger. Noen ganger, som på «Jams Run Free» og «Pink Steam», ender sangene i viltre instrumentelle klimaks. Men ofte brytes vi likevel av på en lettere tone.

Moore og Gordon deler høflig på vokalinnsatsen. Demokratisk nok synger de to på omtrent like mange sanger; Moore med sin sedvanlige slacker-stemme og Gordon med denne sløve og hypnotiske vokalen hun har som sitt varemerke.

En ting skal de ha; Sonic Youth har aldri gått inn for å lage rene «hits

»

.


Riktignok fikk en sang som «Teen Age Riot» enormt gjennomslag når den kom ut i 1988, men da snakker vi unntaket heller enn regelen. Det er heller ikke mange selvskrevne hit-låter på «Rather Ripped», men flere steder her viser bandet seg fra sin mest tilgjengelig side.

Liker du Sonic Youth er det godt mulig du også liker:

- Motorpsycho

- Dinosaur Jr

- Pixies

- My Bloody Valentine

Dette gjelder særlig for de mer klangrike og stemningsrike låtene «Do you Believe In Rapture» og «The Neutral». Men selvsagt kommer progressive rockere som «Incinerate», «Sleepin Around» og «Rats» med mer finurlige støy-elementer inkludert. I skrivende stund kan jeg derimot velge ut de drivende sporene «Jams Run Free» og «Turquoise Boy» som personlige favoritter, men dette har hatt en tendens til å endre seg raskt.

«Rather Ripped

»

er på ingen måte noen musikalsk revolusjon. Det er først og fremst et veldig solid og jevnt album der alle låtene har fått sin naturlige plass.

Soniske ungdommer


Til tross for at gjengen nå har levd gjennom et halvt århundre er deres ungdommelige iver fremdeles tilstedeværende. Det samme kan vel sies om deres musikalske nysgjerrighet og vilje til stadig å utforske nye spennende områder.

Mest av alt virker det som om Sonic Youth er fullstendig ute av stand til å produsere dårlige skiver.

Noe vi forsåvidt har hatt mistanke om lenge.

Låter:

1. Reena
2. Incinerate
3. Do You Believe In Rapture
4. Sleepin' Around
5. What A Waste
6. Jams Run Free
7. Rats
8. Turquoise Boy
9. Lights Out
10. Neutral
11. Pink Steam
12. Or
13. Helen Lundeberg (ekstraspor)

Spilletid:

56.31


Hjemmeside: Sonic Youth

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus