Meny

Neil Young: Heart of Gold

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En upretensiøs, men bunnsolid konsertfilm som fanger en grånende legende i storform.


For enkelte kan det å oppdage Neil Young være omtrent like sjelsettende som å oppdage sine egne genitalia. Jeg vet ikke hvor mange som vil få en slik opplevelse av Jonathan Demmes konsertfilm «Neil Young: Heart of Gold», men noen er det nok.

(Foto: UIP)(Foto: UIP)

Skal man oppdage Young for aller første gang skjer det nok likevel helst på litt andre måter; Ved at et lite tekstfragment, eller en sår melodi fra for eksempel «Harvest»-albumet uventet smyger seg ut av radioen og inn i en sjel med garden nede. Eller det skjer når man blir slått flat av engasjementet i mannens radikale, politiske sanger, for eksempel fra «Freedom» (1989) eller det blodferske albumet «Living With War».

Eventuelt skjer det når man for første gang ser en drøyt 60-år gammel, svett, gråhåret halvtomsing med flagrende flanellskjorte dra vannvittige støygitarsoloer i hemningsløs utfoldelse sammen med bandet Crazy Horse. Young kalles ikke grungens gudfar for ingenting.

En roligere Young

(Foto: UIP)(Foto: UIP)

Denne gangen er det ikke rockeren og protestsangeren, men den mer lavmælte country og folk-rock singer-songwriteren Neil Young som viser seg fram. Den premiereaktuelle filmen er spilt inn i løpet av to konserter Young med venner gjorde 18. og 19. august i fjor. Åstedet var Ryman Auditorium i Nashville, et legendarisk sted som en tid (1947 - 1974) tjenestegjorde som innspillingslokale for radioshowet Grand Ole Opry.

Regissør Demme lar stort sett musikken og de som fremfører den snakke for seg, og bortsett fra et kort preludium med intervjuer, er filmen en sober, velprodusert og respektfull dokumentasjon av konsertene.

(Foto: UIP)(Foto: UIP)

Demme er mest kjent for solide Hollywood-produkter som «Nattsvermeren» (1991), «Philadelphia» (1993) og «The Manchurian Candidate» (2004), men også for en håndfull konsertfilmer og musikkvideoer for artister og band som Talking Heads, New Order, Bruce Springsteen og The Pretenders. Han har også spilt inn film med Neil Young en gang tidligere, da han laget den halvtimes lange «The Complex Sessions» (1994) der det framføres fire låter fra «Sleeps With Angels»-albumet.

Det er mulig du liker «Neil Young: Heart of Gold» dersom du likte:

Young er som kjent også blitt minneverdig portrettert i kinofilms form av Jim Jarmusch i «Year of the Horse» (1997), som stilmessig var like kornete, rå og rufsete som musikken. Det nedstrippede stødige formspråket på «Neil Young: Heart of Gold» står i sterk kontrast til Jarmusch' film, men musikken er en annen, og også denne gangen kler og formidler stilen innholdet på ypperlig vis.

Bunnsolid band

 (Foto: UIP) (Foto: UIP)

Young har med seg en formidabel skokk med drevne musikere, og at country-dronningen Emmylou Harris er med som kordame indikerer noe om hvilket nivå vi her snakker om. Det skinner fint gjennom at det godt voksne ensemblet trives i hverandres selskap, og Youngs små anekdoter mellom låtene intensiverer den intime stemningen ytterligere. Blant annet får vi høre historien om gamlingen som ga inspirasjon til «Old Man».

Første halvdel domineres av Youngs nest siste album «Prairie Wind», mens det etter hvert strømmer på med gromlåter fra en lang, vid og bred karriere. Lydmiksen er klangfull og skarp, og fanger fint nyansene på både svingende stornumre med opp mot 40 utøvere på scenen, og på de helt nedstrippede låtene der Young sitter alene med gitaren, som på den ømme og triste «The Needle and the Damage Done».

Filmen vil nok ha sitt viktigste liv på DVD, men de som vet å verdsette bunnsolid, jordnær musikk, som ikke har sett Neil Young live, og som ikke besitter et hjemmekinoanlegg til 200.000 bør koste på seg denne kinoopplevelsen.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus