Rullestoler og menneskeverd

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor er det så vanskelig å se forbi rullestoler, førehunder og manglende lemmer? Hvorfor glemmer vi så lett at alle mennesker er like mye verdt?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge er på ingen måte noen foregangsnasjon når det kommer til funksjonshemmedes rettigheter. I motsetning til land som Uganda og Bangladesh, har Norge faktisk ingen lovgivning mot diskriminering av funksjonshemmede.

Og holdninger blant folk flest er heller ikke noe å skryte av. Veldig mange av oss ynder å se på oss selv som fordomsfrie. Men, som fotograf Morten Krogvold innrømmet under lanseringen av boken «Folk», når det kommer til stykket skjønner vi at vi er fulle av dem. Vi er fulle av fordommer mot dem som er «annerledes».

(Foto: Morten Krogvold, hentet fra boken «Folk»)(Foto: Morten Krogvold, hentet fra boken «Folk»)

Men annerledeshet er faktisk noe helt naturlig. At noen er blinde, andre døve og enda andre igjen sitter i rullestol er naturlig. Like naturlig som at noen har blondt hår, andre brunt og enda andre igjen rødt hår.

Vi mennesker er ikke like, men vi er like mye verdt.


At dette er lett å glemme når en rullestol kommer inn i bildet har jeg selv fått kjenne på kroppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For et par år siden var jeg nemlig halt en lengre periode, på grunn av en betennelse i hele venstre fot. I de månedene dette pågikk ble sykkelen mitt fremkomstmiddel nummer en. På sykkelen følte jeg meg som mitt vanlige aktive jeg og for folk rundt meg var jeg tilsynelatende «funksjonfrisk», der jeg syklet rundt i byen.

Men da jeg på en ferietur byttet ut sykkelen med en rullestol, var situasjonen en ganske annen. Jeg besøkte London, som er en langt mindre sykkelvennlig by enn Oslo, og etter å ha haltet rundt i storbyen et par dager orket jeg ikke mer. Men min gode venn Michael insisterte på at jeg ikke kunne sitte på rumpa resten av ferien. Han ringte museet Tate Modern og ordnet så vi fikk låne en rullestol der.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De to timene i rullestolen under museumsbesøket var en åpenbaring, en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Det var nemlig som om noe skjedde i det jeg plumpet ned i rullestolen

. Folk oppførte seg på en helt annen måte. De så på meg på en annen måte.


Det var ikke bare noe jeg innbilte meg, Michael merket det også. Det var som de så på oss og tenkte: «For en flott person han er, en kjekk ung mann som ham, triller rundt på den stakkars jenta i rullestolen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var som om han ble mer sympatisk og jeg ble mindre verdt. Han var flott, mens det var synd på meg.


To timer i rullestol gjør meg på ingen måte til ekspert. Men det ga meg et verdifullt innblikk i det som nok dessverre er hverdagen for rullestolbrukere og andre funksjonshemmede.

«Folk med funksjonsnedsettelser ønsker ikke å være normale eller å bli normalisert. Vi ønsker ikke å leve i et normaliserende samfunn. Vi vil ikke bare tolereres, vi vil feires! Vi vil leve i et samfunn der variasjoner er velkomne, og som stadig endrer seg for å tilpasse dem.»

Slik lyder et sitat hentet fra boken «Folk».

Det er en lang vei å gå før dette målet er nådd. Men en god start hadde det nok vært om folk flest lærte å se forbi rullestoler, førerhunder og manglende lemmer.

Funksjonshemmede er ikke sitt handikap, de er ikke krykkene eller sin manglende evne til å se.


De er folk og det er det folk flest må huske på.