Røykeloven to år, men «Harry» røyker ennå

Artikkelen fortsetter under annonsen

Røykeloven er to år, og de som ennå røyker har fått stemplet «Harry» i panna.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

1. juni 2004 var første dag den nye røykeloven trådte i kraft, og det ble forbudt å røyke innomhus på alle offentlige steder i Norge.

Utelivsbransjen spådde død og fordervelse over seg selv, og daværende helseminister Dagfinn Høybråten var å jamføre med djevelen selv.

I ettertid viser det seg at utelivsbransjen greier seg bra. Det gjør også leverandører av stråleovner og tilhengere av friluftservering. Aldri har vi hatt så mange trivelige serveringsteder utomhus som nå. Oslo er blitt som Paris, med sjarmerende små kaféer som har flyttet ut på fortauer og gatehjørner overalt.

Så langt har røykeloven altså vært et genialt konsept. Alt som skulle gått galt har gått bra. Og ting vi ikke tenkte på en gang, er også blitt bra.

Som at det nå virkelig på alvor er i ferd med å bli uhipt å røyke, ikke minst blant ungdom.

Mozon.no har målt røyketemperaturen på ungdom, og den er kjølig og dempet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Faktum er at det endelig er blitt utrendy å røyke.

Ja, det er rett og slett litt «Harry».

Engasjerer


Røyking engasjerer, på godt og vondt. Som skribent med tendens til spissformulering, har jeg erfart at røyking stiller i klasse med religion, bikkjer og lærerstanden hva gjelder leserengasjement.

Meninger om røyking fordeler seg over en skala som går fra de som syns røykeloven og dens tilhengere er å sammenligne med nazismen, til de som mener at røyking er en selvpåført plage á lá heroin, så send dem til Svalbard sammen med gjengen fra Plata.

De fleste av oss befinner seg et sted i mellom. Vi syns det er greit at røykere røyker, så lenge de ikke uthalerer. Og ennå er det ikke patetisk at de går og gjemmer seg i en krok.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det spørs hvor lenge det varer. For nå er trendkurven på glid.

For 50-60 år siden var det råkult å røyke. Det var nesten uhørt å ikke være en røyker, og det ble akseptert i alle sammenhenger, det være seg på do, kino, i barnehager eller på sykehuset.

Det ble kanskje ikke laget reklame med ammende mødre med en sigarett i munnen, men det var ikke sigaretten sin feil, snarere at ingen skulle støtes av å se en naken pupp avbildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For jævlig


For 30-40 år siden var det ikke mye bedre. Min erindring om barndommens sen-60-talls sommerferier er sterkt preget av uendelig mange timer i baksetet av en bil som var totalt dominert av to røykende foreldre og deres utslipp.

Det var for jævlig, men vi visste ikke annet.

På slutten av 80-tallet var det blitt annerledes. Holdningsendringer var på gang. Mine unger har alle vokst opp i 100% røykfrie hjem, selv om jeg selv var storrøyker til slutten av forrige århundre. Slik gjorde de fleste jeg kjenner det også straks de fikk unger i huset.

Å røyke i bilen mens ungene sitter der har vi aldri vurdert engang.

Kynisk


Røykere er utsatt i dagens samfunn, de er populære mobbobjekter. Men den virkelige fienden er de som lager og tjener penger på dritten. Tobakksindustrien er den kanskje mest kyniske industrien som finnes. Våpenindustrien blir som Mor Teresa i forhold.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tobakk er det eneste lovlige solgte nytelsesmiddel som brukt som foreskrevet mer eller mindre garantert fører til sykdom og tidlig død.

Om vi hadde forbudt salg av tobakk i butikkene, og latt det være tillatt å selge heroin istedet, ville antagelig summen av menneskelige tragedier og lidelser blitt drastisk redusert.

Postive trekk


Men det er altså mange positive utviklingstrekk.

Nå har vi fått røykeloven, og den fungerer bedre enn forutsatt.

Nå er det iferd med å bli harry å være en røyker.

Om få tiår tror jeg tobakk er borte fra samfunnet, og det klareste minnet vil være fra historiebøkene som beskriver de underlige hundreårene hvor vi tillot en industri vokse frem og profitere stort på å drepe mennesker i milliontall, - i fredstid.


Tidligere i Paals perspektiv: