Sannheten om Rødhette

Noen må ha fått en idé, og ingen fikk somlet seg til å avlive den før den var blitt kjønnsmoden. Kanskje har denne «noen» tenkt at siden «Shrek»-filmene gikk som hakka møkk, må det finnes et enormt marked for dataanimerte filmer som mikser folkeeventyr med mer moderne populærkultur.

Politiet får roet gemyttene hjemme hos bestemor, men hva er det egentlig som har skjedd? (Foto: Sandrew Metronome Norge)

Så sper man bare ut en mager historie med humor for voksne, action og gladvold. Det kan sikkert gjøres mye billigere også…

«Noen» var etter alt å dømme en eller begge brødrene Todd og Cory Edwards som står for manus og regi på «Sannheten om Rødhette». Kanskje hadde de gått en tur på stien og spist noe sopp de ikke tålte.

Vrenger på Grimm

Det hele begynner omtrent der brødrene Grimms eventyrversjon slutter, bortsett fra at ingen har rukket å bli spist eller fått magen sin fylt opp med stein. Ulven ligger i senga med bestemorsmaske, Rødhette er skeptisk mens bestemor står bundet og kneblet i kottet.

Så kommer purken. Det vil si rånene kommer. Et par små griser er nemlig castet som matfikserte, tafatte politimenn («Snut» = «Pig», ikke sant). I tillegg kommer en politistork, en politibjørn, et politirådyr, og så videre. I det hele tatt er det en påfallende stor utrykning.

Purken er noen svin. Og en bjørn. Og en stork . Blant annet... (Foto: Sandrew Metronome Norge)

Den surrete gjengen med offentlige tjenestedyr får hjelp av en dandy froskeetterforsker, og forhørene kan starte. Rødhette, ulven, bestemor og en Schwarzenegger-parodi av en tømmerhugger forteller hver sin versjon av hva som egentlig skjedde, og brorparten av filmen består av disse tilbakeblikkene. (Det er også bakt inn at noen driver og stjeler oppskrifter i skogen, men den biten er såpass dum at jeg ikke skal plage dere med detaljer.)

Skjør konstruksjon

Plottet er montert opp som en skjør, uelegant og litt urelevant konstruksjon, viss primære funksjon er å gi plass til en serie «gags», snodige karakterer, referanser til andre filmer, vitser og ordspill.

Det er mulig du liker «Sannheten om Rødhette» dersom du likte:
* Shrek 2
* Istid 2
* Lille kylling

Ikke noe galt i det, i og for seg. Fragmentarisk komedie uten noe plott i bunnen kan funke godt, men her er humoren temmelig flat, uoriginal og uinspirert i utførelsen. Filmen klarer ikke å bære seg selv, og blir liggende å kravle og raute som en skadeskutt elg.

Moraliserende barnefilmer skal man passe seg for, men det er heller ikke sunt med altfor mye kynisme. «Sannheten om Rødhette» er blottet for genuint sympatiske karakterer og kreaturene har omtrent like mye medfølelse med hverandre som ensemblet i en Tarantino-film. Det slenges sarkasme rundt i lufta, og unger som holder seg våkne gjennom det hele vil nok plukke opp et og annet de kan bruke i skolegården.

Artig ekorn

En syngende og banjoklimprende geit med horn til enhver anledning er blant denne filmens få formildende faktorer. (Foto: Sandrew Metronome Norge)

Til filmskapernes forsvar skal det likevel tas med at de har fått litt grep om et par bifigurer, som en rallende banjospillende geit og et hyperaktivt ekorn. Jeg lo litt av dem. Kanskje var det i ren frustrasjon, men likevel.

Ellers er animasjonen helt grei i sin funksjonelle, plastikkaktige utførelse, men ikke noe mer. Kanskje heller litt mindre. Det er likevel ikke utenkelig at DVD-en vil inkludere en skrytende «dokumentar» om hvilken utfordring det var å få til ulvepelsen.

Dersom du tross alt skulle kjenne behov for å se en animert radbrekking av eventyret om Rødhette og ulven anbefales i stedet en av Tex Averys hysteriske varianter, som for eksempel «Red Hot Riding Hood» (1943) der Rødhette er sexy nattklubbsangerinne og Ulven en kåting på by'n.