Nettmøte: Gestaltterapeuten svarte deg

På ett eller flere tidspunkter i livet vil de fleste av oss møte utfordringer som føles vanskelige, eller nesten umulige, å håndtere.

Er du i en vanskelig situasjon? Få hjelp fra vår ekspert. Mellom 12.00-14.00 i dag hadde vi besøk av gestaltterapeut Reidun Mejlander Larsen. Les svarene fra henne under.

Hva er Gestaltterapi?

Gestaltterapi er kort fortalt en prosessorientert helhets-terapiform, som bygger på grunnleggende ideer om at du selv kan påvirke dine valg og handlinger.

Gestaltterapi handler om å gi deg støtte til å bli mer klar over deg selv, frigjøre dine potensialer og muligheter - i ditt liv.

Reidun Mejlander Larsen har fireårig utdannelse som gestaltterapeut ved Norsk Gestaltinstitutt og har i tillegg to års videreutdanning ved samme institutt. Som gestaltterapeut møter og arbeider hun med mennesker som har utfordringer med livet. Hun har jobbet i offentlig helsevesen i over 20 år og har bred erfaring med mennesker i en vanskelig livssituasjon.

Dere hadde spørsmål om blant annet dårlig selvbilde, forhold og nervøsitet. Les svarene fra eksperten under.

Reidun Mejlander Larsen er også tilknyttet ekspertpanelet Eksperthjelp.no, se faktaboks under for mer informasjon.

NETTMØTET ER I OVER (TRYKK REFRESH FOR Å SE SISTE SVAR):

• Hei. Jeg sliter med svikt fra min far. Føler egentli ikke at jeg har en far en gang. Han føler selv at han er verdens beste far men han har sviktet på alle måter. Nå sliter jeg med det i mitt ekteskap ved at jeg ikke stoler på noen og holder fast på den rundt meg fordi jeg er redd dem også skal svikte meg. Hva kan jeg gjøre med dette? Pga alt dette sliter jeg også med lav selvtillit og føler liksom at jeg går rundt og unnskylder meg selv for at jeg er til.
  

SVAR:

Hei,

Jeg vet ikke hva du mener med svikt fra far, men uansett det å føle seg sviktet, er for meg det samme som avvisning?
Derfor gir deg meg mening at du holder fast på de rundt deg, i redselen for å bli avvist igjen. Faren er at du kan avvise andre ved å ikke "dele" av deg selv, slik at andre føler seg ensom sammen med deg, og du føler på det samme, gir det deg mening?. Jeg tenker at ved at du bevisstgjør deg/blir klar over hva du holder på med, gjør at du eventuelt kan gjøre nye valg, ref tidliger svar.
Lykke til:-)

Mvh

Reidun

• Hei. Jeg er ca 40 år, kvinne, var i en opprivende skilsmisse for 6 år siden. Var mye uforutsette problemer som oppsto i den forbindelse. Jeg klarte å ta vare på mine to barn, følge opp, gå på jobb, gå/sykle alle veier da jeg ble uten bil. Jeg sto på som besatt, men var fryktelig sliten. Nå er det gått lang tid, men er fortsatt utrolig sliten og dårlig humør. Nå er det liksom ikke grunn til det, alt går bra, samarbeidet med barnas far, økonomi, nytt forhold med barn osv. Er sliten hele tiden, sover dårlig, tungt med aleneansvar for de to eldste. Hvorfor er det slik så lenge etterpå? Hva kan jeg gjøre for å komme ut av det.
  

SVAR:

Slik jeg leser det så står du på for andre, og «glemmer» deg selv. Det å «glemme» seg selv over lang tid, medfører at man mister all energi, blir utydelig, usynnelig, trist og ensom. Fortsatt tenker jeg du glemmer deg selv, så føler virkelig at du kan ha glede av en å snakke med noen, som over tid, tar deg på alvor, feks en god terapeut.
Lykke til!


Reidun

• Hei. Hvordan har det seg at nesten alle svar du gir innvolverer at en bør oppsøke en Gestalt terapeut? Hva er det med Gestalt i forhold til andre terapier som er så flott? F.eks. hvor lang utdanning har dere tilsvarende andre tradisjonelle teraputer? Hvilken tilnærming har dere til forskjellige problemer og kan dere (har dere lov til) behandle tilstander som feks har basis i en psykisk lidelse? Jeg hørte en historie om et kurs som var arrangert av en Gestalt teraput (familiesettinger), dette hørtes uansvarlig ut da enkelte nesten brøt sammen og noen ikke følte for å leve etterpå. Har dere ikke vær varsom plakater eller forundersøkelser i forkant av slike kurs? Hilsen Nysjerrig
  

SVAR:

Jeg er selv utdannet Gestalt terapeut, med 6 års utdannelse, og praktisere som dette, og er her i dag i form av dette. Jeg sier ikke at alle bør oppsøke en Gestaltterapeut, men at noen har glede av en terapeut/fagperson. Uansett så mener jeg at Gestalt har en tilnærmingsmåte som har meget gode resultatet for klientene.

Hvis du går inn på www.gestaltnett.no, kan du lese mere om hvordan vi jobber, og hvilke tilnærminger vi har.

Eksempelet ditt med familiesettinger er ikke noe jeg praktisere så litt vanskelig å kommentere, utifra hva du skriver, vet heller ikke noe om terapeuten eller dens utdanning.

Håper svaret var dekkende.

Mvh

Reidun

• Hei! Jeg er en jente på 38år som er på omskolering, og jeg har en hverdag preget av dårlig økonomi og jeg har tanker om utilstrekkelighet. Jeg føler det er en utfordring å være student og med det presset det medfører. Jeg har liten tro på meg selv når det gjelder det meste, om jeg er flink nok til å takle skolegangen, foreldrerollen og ikke minst kjærlighetslivet. Jeg har et langt forhold bak meg , som nå er delvis avsluttet. I dette forholdet hadde jeg en mann som på meg virket veldig kontrolerende, han ville vite hva jeg gjorde til enhver tid og ville helst at jeg var mest mulig dsammen med han. Jeg er veldig glad i denne mannen men føler at jeg ikke makter presset med at han skal kontrollere alt jeg gjør. Han har også en tendens til å ikke se mine behov, feks. i og med at jeg har barn synes jeg det er naturlig at vi møtes hjemme hos meg, mens han sier at han ikke trives i min bolig og derfor må vi møtes hos han. Dette har vært et stort problem fordi han synes vi møtes for lite, oe som er naturlig i og med at jeg har barn og må være i hjemmet for å ta meg av dem. Han sier at dette ikke vill vært noe problem hvis vi hadde bodd sammen, men jeg tør ikke pga jeg er redd for at han skal stramme inn kontrollen på meg slik at jeg ikke kan ha normal omgang på venner og familie. Jeg er en sosial person , i motsettning til han, og har behov for andre mennesker rundt meg for å trives. Han mener jeg er egoistisk og prioriterer han bort, hvordan skal jeg gripe an situasjonen? Er jeg egoistisk? Jeg begynner å tro at det er jeg som er vanskelig. Hilsen meg
  

SVAR:

Hei,

Det du skriver, tror jeg mange kjenner seg igjen i? Jeg tolker at dere har vanskelig for å høre på hverandre? Se også tidliger svar om dette.
Jeg tenker ikke at du er egoistisk, hva nå enn han mener med det. Det at du er opptatt av deg, dine barn, og dine behov, gir meg veldig mening. BRA!
Det er viktig at du deler hva som er viktig for deg, slik at han kan ta deg på alvor. Du har ansvar for ditt liv, og dine følelser, stol på det du opplever i deres relasjon, og ta «signalene» på alvor.


Mvh

Reidun

• Hei! Jeg har en viktig eksamen i morgen - kanskje den viktigste for å komme videre i mitt liv . Jeg kan faget godt og har lest det jeg skal, men er redd jeg ikke husker nok. Er fryktelig nervøs og vet at det kan hemme kunnskapen jeg vet er der. Har du gode råd for denne spenningen? Med vennlig hilsen Heidi
  

SVAR:


Hei Heidi,

Samfunnet generelt har nok blitt alfor prestasjonsfokusert? For meg handler det om at du går inn i fremtid, og det er for meg det eneste vi mennesker ikke vet noe om. Derfor jobber jeg aktivt med mine klienter på at man er tilstede i nåtid, og ikke fokusere så mye på hva morgendagen bringer. Det du vet, er at du har lest det du skal, og at du kan det. Jeg tenker at det å ha eksamensnerver, er veldig normalt, og ofte bidrar til å skjerpe deg når du først sitter der, skal jeg gi deg en utfordring, se om du har tid til å sette deg tilbake å puste litt, mens du leser oppgaven, si til deg selv dette kan jeg, og stol på det.
Lykke til:-)


Reidun

• Hei. Jeg gikk på en psykisk smell sist høst. Separert for 2 år siden, er ca. 40år. Møtte etter det en mann via internett, ble kjærester etter hvert. Skjønte etter hvert han hadde psykopatiske tendender. Han fikk meg til å miste all tro på meg selv. Han drev masse med sex-chatting på nettet, noe han trodde jeg ikke visste, men det gjorde jeg. I tillegg hadde han alkoholprobl. Som resultat kom det en masse løgner, Jeg konfronterte han med alt dette, flere ganger, men fikk da høre at det var jeg som bare fokuserte på det negative. Vi bor ikke på samme sted, heldigvis. Resultatet ble at jeg ble deprimert, og det som utløste den store smellen med angstanfall (panikkangst), var at han avviste meg da jeg bad om å prate med han for jeg hadde det vanskelig. Du gjør ei fjær til fem høns, fikk jeg til svar. Du fokuserer bare på deg selv...Han dro så på et fyllakalas som varte i flere dager. Klarte etter det å kutte han ut av livet mitt, men han skjønner ikke at det er han som er årsaken til at det ble sånn. Har en sønn å ta meg av, og alt var veldig vanskelig. Jeg var sykemeldt i nesten et halvt år, men har nå begynt å jobbe igjen. Jeg er fortsatt veldig deprimert i perioder, jeg klarer ikke å legge dette bak meg. Klarer ikke noe sosial omgang, og har heller ikke det. Alt er et ork, og jeg hater når noen sier at jeg baremå ta meg sammen og tenke framover. Synes ikke livet er verdt å leve lenger, for jeg skjønner ikke vitsen med det og er ganske likgyldig til det meste.Har hatt/ og har tanker om å gjøre slutt på alt. Har du noen gode råd til meg om hva jeg kan gjøre for at alt skal bli bedre? Går på Zoloft 100mg/dagl og samtaler på voksenpsyk(siden januar) men syns ikke det er blitt noe særlig bedre. Zoloft gjør at jeg ikke bryr meg, ikke engang da en ganske nær venn omkom. Det angikk liksom ikke meg. Jeg hater å ha det sånn, for det er ikke meg.
  

SVAR:

Klart at det du har opplevd påvirker deg veldig! Jeg tenker du «bærer» tungt, din historie er alvorlig. Det som for meg trist, er at du har folk rundt deg som ikke tar deg på alvor. Det letteste for venner å gjøre er å såkalt ønske å trøste ved å ta bort alvoret ved å si: «tenk fremover» - «ta deg sammen, dette klarer du». Istedenfor å lytte til deg, og ta deg på alvor.
Det vil gjøre at du føler deg ensom, når du ikke blir tatt på alvor, dette er veldig vanlig. Når du tar Zoloft, som tar «toppen» av følelsene din, gir det meg en mening at du ikke tok deg særlig nær av, når din venn omkom. Ref tidliger svar vedrørende å erkjenne det som er.
Jeg tenker virkelig at du har stor glede av å ha samtaler med en god terapeut.
Lykke til.


MVh

Reidun

• Hei! Jeg er en jente på 28 år, og jeg klarer bare ikke finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg opplever dette som veldig fortvilende, men klarer likevel ikke å ta en avgjørelse jeg faktisk klarer å holde meg til. Akkurat nå holder jeg på med en bachelor i et realfag, men jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal kunne jobbe innen dette feltet. Likevel så blir jeg veldig usikker på om jeg gjør det rette når jeg nå tenker å slutte, og jeg bllir også veldig usikker på hva jeg skal gjøre videre. Hvordn vet man at man har gjort eller gjør det riktige? Jeg klarer ikke å konsentrere meg nok, eller fullføre noe, dersom jeg ikke synes det er interessant nok, men i en alder av 28 år så er det gjerne på tide å finne ut hva man skal bli når man blir stor. Jeg trenger hjelp!
  

SVAR:

Hei,

Hva du skal bli når du blir stor vet jeg ikke :-)
Jeg tenker at du nok oppgjennom årene har fått endel "råd" om hva du burde gjøre og hva du ikke bør gjøre. Dette kan være i forhold til yrkesvalg, eller andre typer ønsker/handliger i livet.
Mine tolkning er at du ikke er fornøyd idag? Og det handler om en opplevelse av hvordan du har det akkurat nå, når du holder på med det du gjør. Det er lett å ikke følge sin egen magefølelse når man velger her i livet, og heller gjøre det andre forventer/eller mener at man bør gjøre. Kanskje dette også gjelder deg:-) Har du kanskje en drøm om noe annet som du ikke realiserer?
Hadde du kommet på mitt kontor og spurt om det samme, så hadde jeg tolket det som at du generelt ikke har det bra akkurat nå. Og da hadde vi sammen jobbet med deg i ditt liv, og ting du opplevd i din oppvekst som ofte påvirker oss, og de valg vi gjør. Jeg opplever ofte i min praksis at klienter føler at de har utfordringer i livet på et område, og at vi gjennom samtaler, finner ut at det faktisk er helt andre underliggende ting som påvirker oss.
Dette kan kanskje gi deg litt mening.

Mvh

Reidun

• Hei. Jeg vil bare si at jeg er en gutt på snart 22 år som sliter med et veldig lavt selvbilde... jeg driver med selvskading og klarer rett og slett ikke fungere i hverdagen. Jeg er fortvilet, fordi jeg ikke er glad i meg selv. Jeg har alltid vært glad i jenter, men har som regel opplevd å bli såret og dypt bedratt av jenter, så jeg har problemer med å stole på dem. Hver gang jeg åpner meg for en jente, så avviser hun meg til slutt eller bedrar meg... Og det gjør vondt, det gjør så utrolig vondt... Derfor skader jeg meg selv, fordi jeg føler meg ikke verdt nok. Dette høres sikkert ut som en bagatell, men det er ikke det, for meg er det ramme alvor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har det så vondt! Vær så snill og hjelp meg! Det føles som om jeg er den eneste gutten i verden som gjennomgår dette, fordi jeg ser alltid andre gutter med jenter utenom meg... Så det gjør fryktelig vondt! Og jeg prøver vanligvis å være snill mot jenter...
  

SVAR:

Hei

Jeg får mange tanker når jeg leser om deg, det å ha et lavt selvbilde tenker jeg handler om en følelse av å ikke blir verdsatt «bli sett» - «bli hørt» - «bli tatt på alvor».
Generelt vil jeg si at foreldre ofte lettere påpeker sine barns prestasjoner, framfor å bekrefte dem for den de er. Vi voksen trenger å tenke etter når barn henvender seg til oss. F.eks, hvis barnet kommer inn begeistrert forteller at de klarte å sykle for første gangen, så er det viktig å ikke bare si «så flink du er», men faktisk dele hva som skjer med deg som voksen, feks «Å nå ble jeg glad, er det morosomt/er det gøy for deg?».
Eksemelet illustrer hvor lett det er å fokusere på prestasjon, og ikke på person.
Så tilbake til deg, så tenker jeg at du har et komplekst problem, som jeg tenker du trenger å ta på alvor.
Mitt møte med andre som driver med ulike former for selvskading, handler i stor grad om mennesker som bærer på mange innestengte følelser. Istedenfor å ta tak i disse, og å dele dem, så oppleves selvskading som en alternativ måte til å føle på det vanskelige. Det at du føler deg avvist av jenter, så kan det være at hun ikke hører hva du sier, eller at du snakker på en måte som gjør at hun ikke helt forstår hva du egentlig mener. Dette er veldig vanlig.
Jeg vil påpeke er at det ikke er lett å få til en nær relasjon med andre mennesker når man bærer på mye i seg selv, som forstyrrer "møte" med en annen person. Jeg tenker at du kunne ha stor glede av å oppsøke en Gestaltterapuet og jobbe med dine tidligere opplevelser i livet.
Du er ung gutt, og har hele livet foran deg, ønsker virkelig at du tar tak i dette, og tar deg selv på alvor.

Mvh
Reidun

• Hei jeg har et lite problem. Vel problemet er at jeg ikke bryr meg. Jeg blir glad men når jeg tenker etter så er det absollut ikke noe som bryr meg.
  

SVAR:

Hei,

Jeg ble alvorlig da jeg leste spørsmålet ditt. Det du opplever er ofte relatert til hvordan du har hatt det i oppveksten. Ofte har man i barndommen oppleved å få beskjed om hvordan vi skal oppføre oss, eller ikke oppføre oss, dette gjør at vi som voksen handler i ulike mønstre i relasjon med andre.
Det at du ikke bryr deg akkurat nå, tenker jeg handler om at du nå har lite energi, er trist/deprimert. Det å bli bevisst dine mønstre, erkjenne dem er noe vi jobber med i Gestalt. Ved å erkjenne og aksepter det som er, vil det som er gå i bakgrunnen, og du kan påvirke dine mønstre og/eventuelt gjøre nye og mere hensiktsmessige valg for deg.
Jeg tenker at du har glede av å oppsøke en terapeut.
Lykke til :-)

Reidun

• Jeg er 52 År og nyforelsket i en vidunderlig dame på 45år. Ho definere oss som kjærester og er tydligvis glad i meg. Ho har et stort sosial kontaktnett og har mange venner samt har et evne til å bli venninne med flere ny, spesielt menn. Ho går grundig til verks, lang samtaler og turer, tilsynelatende uten FYSISK intimitet. Jeg er helt trygg på henne i forhold til tilfeldig sex, julebordsex osv.Jeg er ikke sjalu men er utrygg/engstlig for at ho kommer til å treffe en som ho blir fasinert av og vil gå fra meg.Noen gang har jeg problem med å sover! Vi har diskutert det og ho sier at det er «bare sosialomgang og at jeg har ingenting å bekymre meg over». Jeg vil ikke at denne utryggheten skulle skade våres forhold men av og til føler jeg at noen har overtatt kroppen min og vet at jeg bruker alt for mye tid og energi på denne bekymringen. Kan gestaltterapi hjelpe meg med dette?
  

SVAR:

Hei,

Takk for et flott spørsmål, dette er noe mange opplevere i et parforhold, eller relasjon til andre mennesker.
Det du spør om er noe jeg ofte møter i min praksis som Gestaltterapeut, så JA dette er noe vi absolutt er meget egenet til å gjøre noe med i sammarbeid med deg.

Utifra hva du skriver, tenker jeg at utrygghet er opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor. Det kan for meg virke som om din kjæreste ikke hører hva du sier, tar bort alvoret i din opplevelse ved å kun si at det ikke er slik det er. Du har ansvaret for at ditt budskap og dine følelser ved å fortelle henne hvordan du virkelig opplever det, uten at hun tar det bort, og forteller deg at du ikke "burde" føle slik du gjør. Dette er et ganske vanlig fenomen i parforhold. Vi tror at vi hører hva den andre sier, og ønske om å raskt ta bort alvoret i det den andre føler eller mener. Så jeg oppfordrer deg til å dele/fortelle hvordan du opplever det i møte med henne.
Føler du det ensomt synes jeg at du kan en terapuet for å få hjelp til å se deg selv og ta dine følelser på alvor.

Lykke til :-)

Reidun

VÆR OPPMERKSOM:

Vær oppmerksomme på at alle spørsmål vil bli publisert i denne artikkel. Det vil ikke være mulig å få svar privat på mail eller telefon. Vil du av hensyn til sensitiv informasjon være anonym så merk dette i mailen.

Av hensyn til personvern vil ingen mailadresser bli publisert i denne artikkelen.

Spørsmål av svært privat karakter bes rettes direkte til eksperten gjennom eksperthjelp.no.

Har du spørsmål som du, grunnet omfang eller privat karakter, ikke ønsker å ta via våre nettmøter?

Dagens nett-ekspert er tilknyttet eksperthjelp.no
Har du flere spørsmål du ønsker å stille direkte? Trykk her.