Eskobar - «Eskobar»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tre velkledde menn med en hang til Chris Isaak-typiske
melodier.
Der omtrent hadde du mitt inntrykk av svenske
Eskobar da debutplaten «'Til We're Dead» forelå i 2000.
I mine (da britpop-infiserte) ører var dette en meget behagelig popsamling med de smukke radiosinglene
«Good Day For Dying» og «On A Train» som klare høydepunkter.
Men selv om jeg falt halvveis av lasset etter den utgivelsen, har Stockholms-trioen holdt det gående de. Oppfølgeren «There's Only Now», frontet av den nydelige duetten bandet gjorde med Heather Nova, kom på markedet i 2001, etterfulgt av den for meg ukjente skiva «A Thousand Last Chances» i 2004.
Sitt nye selvtitulerte album har blitt en neddempet og melankolsk affære, og ikke akkurat den som skriker etter mest oppmerksomhet.
Omtrent som før
Nytt av året er at musikken blir servert på egen label (Gibulchi Records), men bandets signatur ser ut til å ha forblitt omtrent som før. Her hører vi tekster av særlig nostalgisk art gli over et klanglig bakteppe av myke gitarer, lune trommerytmer og svevende strykere.
Vokalist Daniel Bellqvist har en pen og velutviklet stemme som passer bra til denne type popmusikk. Tar han falsetten med seg til værs minner han dessuten veldig om vår egen Morten Harket og Coldplay-vokalist Chris Martin.
I sum gir dette gir et pent og romslig lydbilde, som nok vil virke tiltalende på enkelte, men garantert også avskrekkende på andre.
Selv har jeg vekslet mellom forskjellige posisjoner. Under de første gjennomhøringer tenkte jeg at albumet hadde en fin og døsig klang av sommer, men senere har savnet etter langt røffere kanter blitt stadig sterkere.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er mulig du liker Eskobar dersom du har sansen for:
* Coldplay
* A-ha
* Kent
Termen bakgrunnsmusikk har vel sjeldent passet bedre enn til å beskrive spor som «Whatever This Town», «Heads Of The Gods» og «Champagne». Dette blir for slapt og intetsigende. Heldigvis er det mange gode ting å finne også, særlig gjelder dette når tempoet blir skrudd opp.
Den radiovennlige singelen «Persona Gone Missing» er et virkelig kremmerhus, elegante «By Your Side» og «Immortality» er The Smiths/Morrissey-inspirert pop-melankoli, og «The Art Of Letting Go» er bedagelig jazz-crooning av ypperste merke.
Artikkelen fortsetter under annonsenFortsatt litt å gå på
Så i mylderet av svenske popartister som har blitt skjenket i våre glass de siste årene har ikke Eskobar den aller fineste smaken, men ei heller den bitreste.
«Some of us got paid, some of us got laid», heter det på spor nummer fire. Vel, jeg regner det som selvsagt at Eskobar etter denne utgivelsen kan få seg både det ene og det andre.
Men enorme salgstall blir vel å håpe på for meget, vil jeg tro.
Låter:
1. The Art Of Letting Go
2. By Your Side
3. Persona Gone Missing
4. Some Of Us Got Paid
5. Whatever This Town
6. Heads Of The Gods
7. Devil Keeps Me Moving
8. When You're Gone
9. Immortality
10. Champagne
Spilletid:
37.17
Eskobar: Hjemmeside
