Den brysomme mannen

En stilsikker, futuristisk, norsk skrekkomedie med interiørdesign og vellykket hverdagsliv som monster.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tar du denne filmen innover deg, vil du neppe klare å bla gjennom IKEA-katalogen med det aller første. I alle fall ikke uten å sitre av skrekk eller le nervøst.

Et urbant og dannet middagsselskap med middels gode venner vil nok også kunne by på noen ubehagelige og komiske gjenkjennelser.

Foruroligende karikatur

I «Den brysomme mannen» lager nemlig regissør Jens Lien og manusforfatter Per Schreiner en særdeles foruroligende og velobservert karikatur av vår egen betente samtid. I alle fall en bit av den, som mange byboere i den såkalte etableringsfasen vil kunne kjenne seg igjen i.

I I "Den brysomme mannen" er det god tone å snakke om interiør og oppussing. Ikke om drømmer og følelser. Omtrent som i virkeligheten, med andre ord. (Foto: Tordenfilm)

Vi tas med til et lekkert og velfungerende, men påtrengende overflatisk samfunn, der samtaler sjelden strekker seg dypere enn valg av kjøkkenfliser eller sofa. Et samfunn uten død, drømmer eller kjærlighet. Et perfekt samfunn uten forstyrrende elementer, med andre ord.

Vi følger Andreas (Trond Fausa Aurvåg), som dukker opp i ødemarken, uten minne eller fortid, og som sporenstreks transporteres til dette mystiske stedet, der han forsøker å tilpasse seg og gli inn så godt han kan.

Det er mulig du liker "Den brysomme mannen" dersom du likte:

* Sanger fra andre etasje

* Gattaca

* Delicatessen

Egentlig burde han ikke ha noe vansker med det, for alt er lagt til rette. Han får leilighet, klær, jobb, bil og snart også en smekker kvinne (Petronella Barker) ved sin side. Alle er vennlige og hjelpsomme, men noe virker fryktelig galt. Noe mangler, og Andreas blir en brysom mann. Brysom fordi han er normal. Han sliter nemlig med en psykisk skavank som kalles følelser.

Stilsikkert

I foto og scenografi er «Den brysomme mannen» veldig stilig og gjennomkomponert. Her har man ikke bare avfotografert gatebilder, interiør og bedt statistene stille i egne klær, men pusset, gnikket og justert på hver detalj for å skape en vagt fremmedartet verden som bare er hakket til siden for virkeligheten. På en måte kan filmens sterke stilbevissthet kalles et paradoks, siden det hele er en kritisk kommentar til alle som er litt vel opptatt av stil, men det kjølige, nedstrippede og pseudorealistiske formspråket passer tematikken svært godt.

Andreas sliter med å finne seg til rette i en perfekt verden i Andreas sliter med å finne seg til rette i en perfekt verden i "Den brysomme mannen". (Foto: Tordenfilm)

Skuespillerne skal også få skryt. Dette gjelder spesielt hovedrolleinnehaver Trond Fausa Aurvåg, som virkelig har fått en hovedrolle som passer hans nyanserte nervøsitet og naive imøtekommenhet. Det er flere kostelige scener der ansiktet hans reagerer uhyrlig finstemt på det absurde i de andres oppførsel. Og få kan framstå så overflatisk koselig som Petronella Barker.

Det som får det til å skurre litt i min opplevelse av «Den brysomme mannen», er rammen rundt hovedhandlingen. Andreas dukker opp fra intet, og filmen bruker litt vel mye energi på å skape nysgjerrighet om dette intet og å bygge opp mot et klimaks den ikke klarer å leve opp til. Et mystisk hull i en kjeller får også uforholdsmessig mye uforløst oppmerksomhet, og trekker fokuset vekk fra filmens sterkeste kort, nemlig tilværelsens uutholdelige lettet.

Langt fra Jonny Vang

Hvis du så Jens Liens første langfilm «Jonny Vang» (2003), så glem den. I alle fall for en stund. Dette her er noe helt annet. Har du derimot vært så heldig å se kortfilmene han har regissert basert på manus av Per Schreiner, så vær takknemlig og tenk mer på dem. Særlig på «Døren som ikke smakk», som kan minne om «Den brysomme mannen» i både stil, stemning og tematikk.

Alle er vennlige og blide, men noe vesentlig mangler. Følelser og død for eksempel. (Foto: Tordenfilm)Alle er vennlige og blide, men noe vesentlig mangler. Følelser og død for eksempel. (Foto: Tordenfilm)

Schreiner har blant annet også skrevet manus til den undervurderte Høyre-episoden av «Folk flest bor i Kina». Kanskje ikke så mange husker den helt tydelig, men den har noen tematiske fellesstrekk med «Den brysomme mannen» og viser at dramatikeren er genuint opptatt av egen samtid. Han er i stand til å observere og destillere ubehagelige samfunnstendenser til fascinerende, absurde fortellinger med humor og virkningsfulle overdrivelser.

Dersom du vil ha noen flere og mer konkrete knagger å henge denne originale saken på, kan vi kanskje kalle den «Sanger fra andre etasje» møter «The Truman Show». «Paris, Texas» møter «Eraserhead». Eventuelt «Vidunderlige nye verden» møter «Bonytt». Mulighetene er mange. Ingen av dem passer helt, men kan gi en pekepinn om hva du har i vente.

Personvernpolicy