Idealismens trange kår i politikken

Idealismen har liten plass i norsk politikk. Og sånn vil det være lenge - om ikke for alltid.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I det politiske liv må man ha gjennomføringsevne. Det har mange politiske idealister fått erfare.

Caplex sier følgende om idealisme: «... I dagligtalen om uselvisk hengivelse til beste for en sak, om en streben etter å følge edle forbilder og sette seg høyverdige mål. Tilsv. adjektiv er idealistisk, og en person med en idealistisk holdning el. livsanskuelse kalles idealist.»

Ifølge den Erkjennelsesteoretiske idealismen, er realisme det motsatte av idealisme.

Som Tor Andre Wigmostad sa det: «Idealisme er ideologiens evneveike lillebror: Ivrig, rørende, kan få deg til å tenke, ofte irriterende, men det er ikke en du ville overlate styringen av landet til.»

For å illustrere hvor besværlig idealismen i politikken er, bruker jeg Venstre og Torbjørn Jagland som eksempler. På hver sin ende av idealismeskalaen, har de fått erfare hvor viktig balansegangen mellom idealisme og realisme er. Idealisme lar seg ikke integrere i politikken i en rendyrket form. Den må alltid vannes ut med realisme.

De flese partier er etablert ut fra en sterk idealisme - ut fra en overbevisning om hvordan samfunnet bør se ut. KrF har en kristen formålsparagraf, SV er et sosialistisk parti, SP kjemper i stor grad distriktenes kamp. Men hva er Venstre? Hva står Venstre for?

Kilde: Landbruks- og matdepartementet (foto: Torbjørn Tandberg)Kilde: Landbruks- og matdepartementet (foto: Torbjørn Tandberg)

Venstre


Partiet Venstre definerer seg selv som et sosialliberalt parti. Begrepet sosialliberalisme springer ut fra begrepene sosialisme og liberalisme.

Artikkelen «Det sosialliberale alternativ», publisert i Samtiden nr. 1 2004, sier følgende om sosialliberalisme:

«Liberalisme refererer i dag til et bredt spektrum av ideer, idealer og institusjoner. Noe samler likevel de mange variasjonene over liberalisme til ett tema: individets moralske rett til frihet. Sosialliberalismen begynner også med den individuelle friheten som grunnstein. Men sosialliberalismen skiller seg ut ved å insistere på at den reelle individuelle friheten må gjelde for alle. Sosialliberalismen tar dermed avstand fra den økonomiske liberalismen (laissez faire-liberalismen) og den liberale konservatismen ved å legge vekt på at frihet, i et samfunn som vårt, ikke først og fremst handler om fravær av tvang eller statlig innblanding. Det handler om å skape muligheter for utfoldelse for alle.»

I Storbritannia har sosialliberalerne 15-20 % oppslutning. Når Venstre ikke har det samme, skyldes det i stor grad at de fremstår som et ideologisk «ingenmannsland». Det er lite sosialliberalisme å spore i den praktiske politikken. Partiet har i sin maktsøken kastet på båten de sosialliberale prinsipper, og fremstår som utydelig og lite troverdig. For eksempel så vil det være utenkelig for en sosialliberaler å være EU-motstander. Likevel sa Venstre nei til EU.

Partiet er så utydelig at vi som borgere og velgere ikke vet hva partiet står for. Vi kjenner ikke kjerneverdiene, og langt mindre vet vi hva sosialliberalisme er. Sponheim har gang på gang sagt at partiet skal finne tilbake til røttene, men det er lite som tyder på at det har vært gjort seriøse forsøk på akkurat det.

Venstre er kroneksempelet på at den realistiske politikken er idealismens fremste motstander, og når ingen står frem og forsvarer idealismen, blir den nedkjempet.

Skal partiet lykkes, må det i større grad bli samsvar mellom partiets verdimessige identitet og deres praktiske politikk. Muligens må dette følges opp med hestehandler Lars Sponheims avgang.

©Stortingsarkivet/Scanpix©Stortingsarkivet/Scanpix

Torbjørn Jagland


Hadde Torbjørn Jagland vært politiker mye tidligere, for eksempel i Gerhardsens dager, er sjansen stor for at han ville markert seg som en av de store norske politikere.

Jaglands problem var/er tredelt: 1) Han behersker ikke tv-mediet, 2) Journalister liker ham ikke og 3) Han har gjort flere store politiske bommerter. Visjonen om det norske hus falt ned som en kortstokk på leirgrunn etter å ha vært latterliggjort og plukket fra hverandre av både media og andre politikere.

Med visjonen om «Det norske Hus» fremsto statsminister Jagland som ny, og visjonær. Han gjorde også noen utradisjonelle grep, med Anne Holt som justisminster og Terje Rød-Larsen som planleggingsminister. Hans regjering ble møtt med store forventninger. Jagland trodde på huset sitt, men det viste seg at Det norske hus var bildet på en illusjon. Huset, som etter hvert ble redusert til et lite skur, ble en fiasko både som metafor og i den praktiske politikken.

Idealisme i praktisk politikk


Idealisme som eneste rettesnor og verktøy i politikken, vil ikke fungere. Praktisk politikk er et samspill mellom idealisme og realisme. Det blir som å blande vann og fett: det er i utgangspunktet umulig, men med list og lempe og de riktige ingrediensene får en det til.

Politikk handler om å få gjennomslag for dine saker og synspunkter. Partiene må dermed tilpasse seg den politiske virkeligheten, som i realiteten betyr at de må tilpasse sin politikk til de andre partienes politikk. Enda klarere sagt, betyr det at en må gi for å få. Det betyr at de må kaste enkelte prinsipper for å få gjennomslag for andre.

Tidligere, da Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget, hadde de mye større handlefrihet enn noen andre partier har i dag. Idealismen og realismen var i større grad forent den gangen. AP hadde flertall, og kunne i stor grad forene de to ytterpunktene. Dette bærer jo Norge preg av, siden vi er et sosialdemokratisk land som i praksis er bygd opp av Arbeiderpartiet.

I dag har ikke partiene den samme muligheten. Det politiske landskapet er preget av mange fraksjoner, der styrkeforholdet mellom dem er i stadig endring. Ingen partier har flertall, og selv regjeringskoalisjoner er ofte i undertall på Stortinget. Dette husker vi fra den siste regjeringen, der Høyre, KrF og Venstre dannet regjering.

Når en regjering er i mindretall, må de i stor grad navigere seg fra sak til sak i det politiske landskapet. Hestehandling er utbredt og en kompromisser over en lav sko i forhold til de andre partiene. I tillegg må regjeringspartiene hestehandle og kompromisse seg imellom. Og når de er enige, må de gjøre det samme med motstanderne. Det sier seg selv at idealismen ikke får stor plass.

Idealismen i politikken vil nok ikke gjøre noe comeback. Det politiske landskapet er endret, om ikke for alltid, så i hvert fall for veldig lang tid. Idealismens andel av den praktiske politikken er mindre enn før, og Torbjørn Jagland er et eksempel på hvor galt det kan gå dersom en går for langt i de retninger.

Likevel er det enkelte som ville tjent på å innta et mer tydelig ideologisk ståsted. Venstre ville definitivt tjent på det.

Denne artikkelen er en kommentar, og inngår i artikkelserien «Bare Stein». De 10 siste artiklene i serien:


Karita & jeg
Du og jeg er enkle
17. mai - en bisarr greie
Telefonsalg bør ikke forbys
A drug looking for a market
Møkkamannen Berlusconi
Streikerett til besvær
NRK i sin fulle rett
Hvordan bekjempe trafficking


Ytringsfrihet my ass

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus