Veien til Guantanamo

Sterkt, rystende og usentimentalt dokudrama som alle bør få med seg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvordan havner en helt vanlig britisk ungdom i en absurd situasjon hvor han blir bakbundet og slått, mens en amerikansk offiser skriker: «Hvor er Osama Bin Laden?».

Dette får vi svaret på i det rystende dokudramaet «The Road to Guantanamo». I filmen, som er regissert av den kritikerroste og svært allsidige Michael Winterbottom (24 Hour Party People, Wonderland), følger vi tre ungdommer høsten 2001 på deres reise fra Tipton utenfor Birmingham til fengselet Guantanamo Bay på Cuba - hvor de blir innesperret og utsatt for mishandling av amerikanske militære.

(Foto/Copyright: Sandrew Metronome Norge)(Foto/Copyright: Sandrew Metronome Norge)

Fra bryllup til mareritt


Egentlig skulle de tre, som alle er muslimer, bare til Pakistan for å feire et bryllup. En av dem skulle gifte seg, en være forlover, og de andre i følget var kun med for å besøke fedrelandet og delta i festlighetene.

Av ren nysgjerrighet tar guttene turen over til Afghanistan fra Pakistan, noe som skal vise seg å bli et sjebnesvangert valg. Her blir de nemlig tatt til fange og sendt av gårde til Guantanamo Bay, hvor de opplever et to år langt mareritt.

Det er mulig du liker «Veien til Guantanamo» dersom du likte:
-

Good Night and Good Luck


-

Fahrenheit 9/11


Effektiv sjangermiks


«Veien til Guantanamo» er basert på den sanne historien om «The Tipton Three» (som guttegjengen blir kalt). I filmen blander Winterbottom intervjuer av ungdommene med en dramatisk rekonstruksjon av det som hendte dem. Vi får også se dokumentarbilder fra fangeleiren og nyhetsinnslag med blant annet Bush som messer om hvor farlige menneskene som er innesperret i leiren er og hvordan de ikke deler «våre» verdier.

(Foto/Copyright: Sandrew Metronome Norge)(Foto/Copyright: Sandrew Metronome Norge)

Resultatet er uhyre effektivt, og vi i publikum blir vantro sittende og føle på desperasjonen og håpløsheten til de involverte.

Men til tross for sterke virkemidler og bruk av følelsesladet musikk, blir aldri dette en sentimental heltefilm av noe slag. Det er ingen Michael Moore-produksjon vi har med å gjøre her, for å si det sånn. Og akkurat dette gir «Veien til Guantanamo» kanskje enda mer politisk gjennomslagskraft.

Umenneskelige forhold


Det er ikke fritt for at man kan spørre seg hva i alle dager disse guttene tenkte på da de reiste til Afghanistan like etter 11. september. I filmen får vi høre at de ville «hjelpe til», uten at dette blir videre utbrodert. Det kommer også fram etterhvert at noen av guttene har kriminelt rulleblad i form av noen mindre lovbrudd, men alt dette er fullstendig underordnet hovedbudskapet i filmen, som er å sette søkelys på forholdene i Guantanamo-fengslet.


(Foto: www.channel4.co)(Foto: www.channel4.co)

For det er virkelig utrolig hvordan noe sånt som dette kunne skje og fortsetter å skje rett foran øynene på hele verdenssamfunnet. Behandlingen fangene på Guantanamo får bærer preg av en panikkartet paranoia fra amerikansk side, som hverken har rot i virkelighet eller fornuft. Forholdene er umenneskelige og uverdige. Det er rystende å se hvordan amerikanske og engelske militære finner det for godt å behandle medmennesker som hunder i bur i den såkalte «krigen mot terror».

Se den


På Guantanamo holder den amerikanske hær fremdeles over 500 personer i varetekt uten lov og dom. Etter å ha sett Michael Winterbottoms film er det vanskelig å ikke bli kvalm bare ved tanken på dette faktum. Det filmen viser kommer selvsagt ikke som noen stor overraskelse for alle som leser aviser og følger med på nyhetene. Men det å se situasjonene dramatisert og å høre ofrene fortelle sine personlige historier, har enormt mye større gjennomslagskraft enn artikler og nyhetssendinger.

«Veien til Guantanamo» er en film som åpner våre øyne for absurditeten i det som foregår rundt oss, og den kan derfor anbefales på det sterkeste.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus