Et par er ikke et par

Tina fra Bærum lurer på følgende:
Hvorfor bruker vi flertallsform om enkelte ting, til tross for at det kun er snakk om én ting? Vi bruker for eksempel flertallsformen bukser, selv om vi snakker om kun én bukse. «Jeg må finne meg ett par bukser å ha på meg,» kan det hende vi sier. Her snakker vi plutselig om par, altså to. Jeg har hørt at det skyldes at bukser består av to ben, og det høres logisk ut. Men hvorfor sier ikke «ett par skjorter» om en skjorte? Den består jo av to ermer, på samme måte som bukser består av to ben. Kan du forklare dette, Stein?

En bukse som egentlig er to. Ett par, altså.

Kjære Tina. Fundér ei lengre, for jeg har svaret. Det har for såvidt du også, siden du nevner at bukser består av to bein.

For det første så la oss bli enige om at det finnes en del ting og objekter som vi kan godta består av to uavhengige, men sammenkoblede deler. Vanligvis er disse delene identiske eller i hvert fall veldig like hverandre. Bukser er slike ting. Det samme gjelder også briller og sakser. Men om sistnevnte bruker vi ikke flertallsformen. Logisk? Nei, ikke i det hele tatt.

Bukser kan omtales både i entall og i flertall. Tanken er at du har to deler, og at du enkelt kan ta disse fra hverandre. Nåja - det er vel tilfelle med sokker, men prøv å dele en bukse, du. Du får det jo til, men den er ikke mye brukbar etterpå. Språket er ikke alltid logisk.

Men hvorfor bruker vi ikke flertallsformen om en skjorte? En skjorte skal i hovedsak dekke overkroppen. Noen ganger har skjorten ermer - andre ganger har den det ikke. Altså ikke noe par.

Og truser? Vi sier «ett par truser» selv om en truse i realiteten ikke er ett par av noe som helst. Det er antatt at at uttrykket er en forlengelse fra «ett par bukser.» Vi snakker jo tross alt om det samme området på kroppen.

Oppsummert: vi bruker flertallsform dersom et objekt består av to like deler (men bare noen ganger).

Ble du forresten noe klokere, Tina? Hvis ikke, kan du finne noen andre å plage. Jeg skal spise lunsj.

Denne artikkelen inngår i artikkelserien «Stein hjelper deg» . Jeg hjelper deg med livets små og store mysterier. Lurer du på hvorfor solen er gul eller hvorfor i all verden sjiraffen har så usannsynlig lang hals, er «Stein hjelper deg» redningen. Det finnes ikke dumme spørsmål. Intet spørsmål er for stort, og intet spørsmål er for lite.

Lurer du på noe? Vel, send meg spørsmålet, så skal jeg se hva jeg finner ut. Jeg kan ikke love at alle får svar, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg har dessverre ikke kapasitet til å svare på epost.