Odama

Hva får du hvis du tar et flipperspill og blander inn mekanikken fra et krigsspill? Det er hva Nintendo har forsøkt å finne svaret på i et av årets underligste spill så langt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den himmelske Odama!

Din krigerklan er i besittelse av det mektigste våpenet noen kjenner til. En gigantisk kule som meier ned soldater idet den brutalt ruller over dem. Denne kulen kalles «Odama». På din vei til storhet må du beherske våpenet på slagmarken og sørge for at ødeleggelsen det forårsaker rammer dine fiender.

Ruller kulen over dine egne menn er det nemlig ikke bare liv som går tapt, moralen blant de gjenlevende blir også tynnslitt, naturlig nok. Hvem ville vel likt å bli knust av en gigantisk kule?

Flipper + krig = ?


Spillet fungerer som et avansert flipperspill kombinert med et sanntids krigsspill. Du beordrer dine menn på slagmarken og skyter din Odama med flippere utplassert på brettet. Kontrollen over troppene er ganske minimal. Du kan forsterke mannskapet, beordre dem fremover til høyre eller venstre og få dem til å samle seg på et bestemt punkt.

«Odama» gjør flipperdelen av spillet litt mer kontrollerbart ved å gi deg fri tilgang til å vippe brettet i ønsket retning. Her er det altså full «tilt» uten problem, og dette gjør spillet hakket mer taktisk.

For å vinne på slagmarken må du ved hjelp av din strategiske kløkt og din vise bruk av Odama kulen, få klanens «Ninten-bell» (navnet forklares i åpningssekvensen) trygt fra den ene siden av slagmarken til motsatt side og gjennom en port. Det høres kanskje enkelt ut, men er det absolutt ikke.

Uforutsigbarhet


De første brettene fungerer som introduksjon og har en rimelig grei vanskelighetsgrad. Det tar deg ikke mange forsøkene å vinne på disse små og oversiktlige slagmarkene.

Etter hvert begynner spillet å gi deg litt motstand, og det er da du oppdager at det plutselig kan føles fryktelig urettferdig. Et glimrende komponert angrep, kombinert med mesterlig kontroll over kula kan brått ende i tap av flere årsaker.

Det er nemlig ikke like enkelt å skjønne hva som får troppene til å bane vei i vellinga i det ene øyeblikket, for så å slite veldig med den siste millimeteren før mål i det andre. Dermed ender man ofte med å føle seg litt snytt, når en lang hard marsj plutselig ender i et tap.

Oppsummert


Med «Odama» understreker Nintendo at de ikke er redde for å la sine spilldesignere prøve nye ting. Det i seg selv kan ofte resultere i nye og spennende spillopplevelser. Men, i dette tilfellet strekker kreativiteten ikke helt til.

For all del, spillet underholder og føles i det minste som et friskt pust på GameCube. Problemet er bare at irritasjonsmomentene trekker helheten ned på et jordisk plan. En helt grei firer, ingen himmelsk opplevelse men moro når konseptet fungerer.



Personvernpolicy