Jante på sporet av Tore

Med mellom 1 og 1,3 millioner seere for sitt «Tore på sporet» er Tore Strømøy en suksess. Det er man ikke ustraffet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trønderen Tore Strømøy bedriver en enkel, hjertenær, sentimental, men også krevende form for journalistikk i det han leter opp savnede personer og gjenforener mennesker som ikke har sett hverandre på et halvt liv.

«Tore på sporet» er en av norsk TVs største suksesser. Siden 1996 har programmet hatt mellom 1 og 1,3 millioner seere hver gang det er blitt sendt.



Denne uvanlige suksessen for et enkelt konsept har utløst en jevn mobbekampanje fra alskens synsere. Sosiologen Randi Gressgård har blant annet kategorisert programmet og dets forsvarere med ordene «nasjonalt intimetstyranni», i følge Knut Olav Åmås i Aftenposten.

I siste nummer av Aftenpostens A-magasin ble et spesielt program i serien slått opp. Det handlet om en colombiansk kvinne som hadde lett etter det som angivelig er en frastjålet sønn, nå tenåring og bosatt med sine adoptivforeldre i Norge.

Kanskje redaksjonen i «Tore på sporet» var litt for kjappe i svingene når de lagde dette programmet. Programmer som så direkte involverer menneskers dypeste følelser, lengsler og fortvilelse risikerer å tråkke feil.

Men når Aftenposten innleder sin artikkel med ordene «Dette er historien om hvor langt Tore Strømøy går for å lage god TV», så får du straks en følelse av at dette er en fortsettelse av den langvarige mobbekampanjen.

Det ene programmet blir plutselig knaggen de kritiske røstene kan henge både Tore Strømøy, det siste programmet hans og alle tidligere på.

Dette blir helt feil.

«Tore på sporet» er et glimrende konsept. Jeg skal ikke opphøye det til noe verdensomveltende revolusjonært noe, det er er det slett ikke. Men hva er vel det? Big Brother? 70 grader nord?

Dette programmet kan du best sammenligne med en såpeopera eller en flyplassroman. Det er laget over en enkel, forutsigelig oppskrift. Du kan irritere deg over det, eller du kan glede deg over det, men det tar tak i noen essensielle grunnstener i følelsesspekteret ditt, og setter du deg ned for å lese eller se, blir du fort hektet.

Det handler om historiefortelling, og historiefortelling er grunnleggende viktig i menneskenes samfunn. Gode historiefortellere er gull verdt. Bare spør Margit Sandemo eller Stephen King.

Når og hvis det er gjort en feil i et enkeltprogram blant mange titalls programmer skal det selvsagt få den kritikken det fortjener. Men denne artikkelen i A-magasinet tar ikke først og fremst ballen, den tar mannen.

For meg ser det ut som om det at man endelig har tatt sin uforskammet vellykkede kollega med buksa nede, har gjort at ordinære journalistiske kvalitetskriterier er blitt kastet overbord.


Om Tore sporet en smule av i april, var det tydeligvis det som skulle til for at gode, gamle Jante skulle komme på sporet av Tore.

Tidligere i Paals perspektiv:

Personvernpolicy