Plagsomme plagiatorar og føregangsvepsar
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Er denne farleg, eller later han berre som? (Foto: calvin.utvinternet.com)
Det er kult å vere gul og svart-stripete, det er alle einige om. Vepsane ser slik ut for å sende ut ei åtvaring. «Ikkje et meg», seier åtvaringa, «eg stikk!».
Kul og farleg
Blomsterfluger stikk ikkje, og dei er gode små munnfullar for svoltne fuglar. Men blomsterflugene hermar etter vepsane for å vere litt kulare, litt farlegare, og altså ikkje bli etne.
Mange blomsterfluger har redda seg på å sjå mest mogleg ut som vepsar. Fuglane tar ikkje sjansen på at å bli stukne, og styrer unna det som eigentleg hadde vore eit festmåltid.
Innan kjendisverda er det David Beckham som er først ute med det siste. (Foto: iranmania.com)
Stikk kanskje
Når blomsterflugene liknar på vepsane, misser dessverre faresignalet dei gule og svarte stripene sender ut, litt av effekten sin. Signalet treng ikkje lenger å bety «ikkje et meg, eg stikk». Det kan også bety «eg er god å ete, men prøver å sjå farleg ut».
Viss det er like mange blomsterfluger som vepsar som ser «farlege» ut, så kan det hende at fuglane tar sjansen og et deg sjølv om du kanskje er litt farleg.
Finn på noko nytt
Då har altså vepsen eit problem, og må finne på noko nytt. Akkurat slik er det i moteverda og. Viss du har vore først ute med å vere kul, og alle andre plutseleg har herma og blitt like kule, så er det ingen vits å gå rundt å fortelje at «jamen eg var først».
Ikkje et meg, eg ser farleg ut. (Foto: uio.no)
Det er mykje meir imponerande om du berre byrjar på nytt, og finn på ein heilt anna måte å vere kul på.
Besynderleg likskap
Evolusjonsøkolog Øystein Haugsten Holen har nett tatt doktorgraden ved Universitetet i Oslo på dette fenomenet, som kallast mimekry. Altså at ubeslekta artar i naturen har ein besynderleg likskap. Artane som etterliknar kvarandre, kallast for mimetiske artar.
Det finst gode studier på mimekry, men det har vore lite fokus på korleis modellarten (den som blir herma etter, i dette tilfellet vepsen), reagerer evolusjonært på å bli etterlikna.
Vil ikkje likne på seg sjølv lenger
Øystein Haugsten Holen har laga ein matematisk modell som viser at det er ei teoretisk moglegheit for at modellarten gjennom generasjonar utviklar seg til å bli mest mogleg ulik dei plagsomme plagiatorane. Det vil seie mest mogleg ulik seg sjølv.
Vi som har vore foregangskvinner i moteverda forstår vepsen godt, og ønskjer han lykke til med å finne på noko betre enn svart og gult.
Kjelde: Forskning.no
Les meir på nettet:
Meir om blomsterfluger her
Humlebillene plagierer humlene
Humlesvermaren er ein sommarfugle, men prøvar å sjå litt skummel ut
Vepsebukken er også god på vepsetrikset
